Foto: (Trine Stalsberg)

Historien om hvordan et band kunne bruke ti år på å få ferdig et album

Drømmer, dødsfall, borgerkrig og hitsrekord.

Publisert

(SIDE2): Etter fire og et halvt år for å få musikken akkurat slik de ville, var Lonely Crowd endelig klare for å vise verden hva de var gode for. Bandet, manager, og agent mente de kunne erobre det britiske markedet. De hadde det som trengtes.

Så skjer tragedien. Dagen før bandet skal ha showcase, faller bassist Floyd om - han har diabetes og har fått sukkerslag.

Big in
Historien om det norske bandet Lonely Crowd startet på midten av 90-tallet, og er preget av flere tragedier, både personlige og andres.

Etter at bandet Vampire State Building ga seg etter en utsolgt konsert Sentrum Scene, med Turboneger som oppvarmere, bestemte Stig Jakobsen seg for at han uansett ikke ville gi seg med musikken. Han samlet sammen det som ble Lonely Crowd. De hadde bare spilt sammen i halvannen uke da de fikk jobb på Polar Music Festival, og Stig kontaktet Terje Engen i Mega Records i Stockholm og sa han hadde et nytt band på gang - kom og sjekk oss ut.

- Terje fløy opp til Tromsø. Etter konserten var han regelrett forbanna og skjelte meg ut backstage. For vi var dritdårlige. Men ved en tilfeldighet hadde jeg fått det største hotellrommet på hele festivalen, så festen endte der. Og bandet må ha hatt en spesiell evne som sosial magnet, for klokken seks på morgenen sto vi med kontrakt i hånda, forteller Stig.

Suksessen fulgte raskt.

Musikk ble gitt ut, kritikerne var fornøyde og låter som «Jesus In The Pub» ble VG-lista og fikk høy radiorotasjon. Men i stedet for å bygge seg opp her hjemme i Norge og gi ut en fullengder, ville Stig ut og fram i verden. Nærmere bestemt til England.

- Jeg overtalte resten av bandet til at det var en god idé, og de overtalte kjærestene sine. Så dermed dro vi, til sammen ni personer. Det var et særdeles tåpelig prosjekt, sier Stig.

NRK ble med for å lage dokumentar om bandet.

- De var med det første året, for å dokumentere hvor udugelige vi var, smiler han, og drikker av caffe latten, plassert på en stol i et av Oslos mange brunere etablissementer. Det er nå 14 år siden gjengen i 20-årene søkte stjernehimmelen hos britene. Etter et års tid på øyriket, tok tre av gutta til fornuften og dro tilbake til Norge. Stig og Marius Gengenbach ville derimot ikke gi seg. Dermed ble de tre norske erstattet med tre britiske musikere.

I denne perioden bygde de også eget studio, og arbeidet med skive tok til.

- Vi var svært seriøse. Vi jobbet i studio fra 10 til 18 hver dag. Ellers overlevde jeg på kjæresten og med en jobb som journalist. Jeg intervjuet boyband for TV, men det trenger vi ikke snakke så mye om.

Som band turnerte de mye i England, samt Nederland, Danmark og Tyskland.

Brikkene faller
Inn i bildet kom også en dyktig manager, som igjen hukket bandet opp med en brukandes agent - blant annet jobbet han med Coldplay - og disse gikk nærmest vitenskapelig til verks med å dissekere bandets musikk.

- Blant annet brukte de stoppeklokke, og fortalte oss at låta var for lang, eller at det tok for lang tid før refrenget kom. Da de endelige var happy, var vi blitt skeptiske. Men jeg hørte jo at det var blitt bedre etter at de hadde gjort sitt, sier Stig, men legger til at det ikke automatisk er tilfellet når andre skal begynne å justere på andres musikk.

- Det er flest idioter som jobber i bransjen, men noen kan faget.

De fulgte formelen de hadde lært seg, og ble spilt på radio. Jakobsen sier bandet selv var så lite kommersielle av seg, at det bare var sunt for dem å bli dradd gjennom en slik prosess. man er ikke like god på alt.

I tillegg til formler, produsenter og miksere, øvde også bandet på å spille akustisk. Alt skulle sitte før de skulle vise fram hva de hadde. Og så kom tiden da alle var fornøyde.

Krigsområde
Og så skjedde tragedien. Floyd er borte. Bare uker etter at han la teksten på «Suddenly It Struck», der han med sine mørke basstemme sier «Who would cry at my funeral? In fact, who would even attend?»

- Det var så utrolig tragisk, og jeg bestemte meg for å slutte med musikken. Vi hadde brukt så lang tid, og så dør bestevennen min.

Få dager senere befant Stig seg i Sierra Leone. Han var leder for en flyktningelei, med 7000 innbyggere, som alle trengte hjelp.

- Jeg syntes synd på meg selv da Floyd døde, men ting kom fort i perspektiv. Rundt meg fikk folk armer og ben amputert, det var virkelig en reality check. Jeg syntes det var skammelig å synes synd på meg selv, jeg hadde tross sittet i et studio i fire år, uten å ha en seriøs jobb og bare realisert meg selv.

Men å gå fra musikkens verden til blodig alvor i et land som bare et halvt år tidligere hadde sett slutten på en borgerkrig, var skummel.

- Jeg hadde ansvar for en by med bare trengende. I starten var det panikkartet, jeg våknet hver natt, sikker på at jeg hadde oversett noe, glemt noe, som kunne resultere i utbrudd av livstruende sykdommer.

Singelhitsrekord
Etter åtte måneder dro Stig til Norge, nesten som et nytt menneske.

- På slutten fungerte tingene i leiren, folk fikk det bedre. Det ga meg en super selvtillit da jeg kom hjem til Norge. Jeg levde i en sky, men det gjorde også at jeg fikk ting til.

Jobben tok han til blant annet TV2 og FHM. Sistnevnte magasin er kjent for sine synlige medarbeidere, og en dag kom det leserbrev til Stig fra en kar i Bergen. Om ikke Stig var vokalisten i Lonely Crowd, han hadde nemlig sett bandet for mange år siden? Og om bandet hadde laget noen ny musikk

- Jeg sendte alt vi hadde laget i England, helt ukritisk. Så hørte jeg ikke mer, på lang, lang tid. Neste gang jeg hørte han, fortalte han at han hadde gitt låtene videre til en kompis i Karisma Record. De ville gi materialet ut.

Lonely Crowd: Stig Jakobsen – vokal/gitar Eirik Roald – cello Stine Varvin – vokal Vidar Osmundsen – gitar Håvard Høydahl – perkusjonAlbum: Watching From a Distance (2007) The Not-So-Great Britain (2012)

Med plateslipp, måtte det turné til mente Stig, og en ny besetning ble hamret sammen. Singler ble sluppet regelmessig, og plutselig hadde bandet hatt til sammen fire låter fra samme skive på VG-lista.

- Jeg oppdaget at vi hadde flere norske singelhits fra samme album enn Michael Jackson med Thriller.

Med en femte setter de rekord.

Å sette punktum
Bandet bestemmer seg for å gi ut skiva, etter alle disse årene. Det pirkes og endres og skrus, til det er perfekt, akkurat slik de vil ha det.

- Jeg hadde en god nok unnskyldning til å ta fatt på musikken igjen. Dessuten hadde jeg aldri noe godt tidspunkt å slutte på. Samtidig mener jeg musikken vår kan gjøre inntrykk, jeg hadde selv blitt imponert hadde jeg hørt den som andres.

Vi begynner å nærme oss nåtid.

Stig forteller hvordan bandet via familie og bekjente fikk med seg et knippe av landets mest kjente innen bransjen, for å endelig gi ut skiva. Vinni synger med, Erik Ljunggren produserer og mikser - og Arthur Holøien, bassist da bandet først dro til England, stepper inn for at de skal få de to siste låtene ferdig.

- Og så dør Arthur.

Stig vil bare få det ferdig, før det ender i et soloprosjekt. Men det skal være bra, det ypperste.

- Dette er ettermælet etter kompiser. Da skal det faen være bra.

Resultatet av de 12-13 årenes siden de fem kompisene i 20-årene, er skiva «The Not-So-Great Britain». den slippes nå på mandag. Det er låter som er laget i tiden i England, andre er helt nye. Floyd, bassisten og kompisen som døde i 2002, er med på fem av de 13 låtene på skiva. Ljunggren sørger for at den siste låta blir ferdiggjort. Og setter punktum.

Det blir ikke flere skiver fra Stig og Lonely Crowd etter dette.

- Etter en slippturné på nyåret så er det slutt. Jeg tørr ikke begynne på nytt igjen, det har tappet oss for mye krefter. Men jeg angrer ikke på noe, jeg er glad jeg opplevde det.

- Jeg mener man skal gi seg når man er på topp. Og det gjør vi nå

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

blogg.no

Side2 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side2.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.