Hyllet med tårer, rock og latter

- Ingen kledde seg som ham, ingen klemte som ham, ingen kysset som ham, sa hans venner da Robert Burås ble bisatt torsdag.

Publisert

Sofienberg kirke (SIDE2): Sofienberg kirke var fylt til randen av sørgende da Madrugadas store gitarist ble begravet torsdag.

- Det er mange som vil huske ham med gitaren i hånda, gitaren var alltid der - som en forlengelse av kroppen, sa prest Hans Jørgen Svartasmo. Det var også slik han ble funnet, med gitaren i hånden, da et bandmedlem kom hjem til ham torsdag 12. juli. Madrugada-gitaristen og frontfiguren i My Midnight Creeps ble bare 31 år gammel.

Så var det da også passende at han ble begravet i en sort kiste med en av sine avholdte gitarer oppå.

- Han kunne sikkert gi opphavet til noen myter, men han var først og fremst alltid seg selv, sa presten.

Det siste farvel med Robert Burås var både rørende, varmt og spesielt - og speilet bildet av en person som ble omtalt som svært tilstede, målrettet, entusiasisk, humoristisk og med et stort hjerte.

Vennene tok farvel
Det var svært mange som ønsket å vise gitarisen den siste ære, og tidlig var oppmøtet utenfor kirken svært stort. Både Lise Karlsnes, eks-Paperboys' Vinni, Paul Waaktaar Savoy, Torgrim Eggen og Herman Willis var tilstede. Til slutt var det bare ståplasser igjen.

Med Robert Burås mistet norsk musikkliv en av sine mest særegne og følsomme gitarister. Dødsfallet ble tatt imot både med sjokk og sorg blant kolleger og fans.

- Artisten, rockeren, poeten, gitaristen og Robert var integrert i en og samme person, sa Svartasmo som fikk folk til å humre da han sa at «Robert valgte rocken før idretten tok ham».

Og som siterte Madrugada-bassist Frode Jacobsen om det første møtet med Robert i 1994 før Madrugada var en sannhet.

- Robert var som tatt ut av en video.

Levde for musikken
Burås var en av de drivende kreftene bak Madrugadas utholdenhet og suksess i alle årene bandet eksisterte. At han levde av og for musikken ble understreket mange ganger både av EMI Virgins Pelle Neråsen og bandets første manager, Tom Skjeklesæter.

Begge talte om det meningsløse i Robert Burås' altfor tidlige død.

- Akkurat nå skjønner jeg ingenting, sa Neråsen. Mens Skjeklesæter sa «at om det finnes en Gud, er det fristende å be ham bli med utenfor».

Robert Burås ble minnet med mange tårer, men også med latter.

- Det høres kanskje ikke på musikken hans, men Robert flirte. Han flirte hele tida, sa hans gode venner fra barndommen. Og i tråd med hans personlighet fikk de sørgende høre både Jimmy Cliffs «Many Rivers to Cross» og en fantastisk versjon av W. Earl Browns Elvis-låt «If I Can Dream», ledet an av Sivert Høyem, Mannskoret og et titalls av Robert Burås' venner.

Låten resulterte i enorm applaus som fylte hele kirkerommet.

Men som alle tilstedeværende skjønte. De fremmøtte klappet ikke bare for sangen. De klappet for Robert - som til sin far sa:

- Når jeg er borte en gang, trenger de ikke å snakke om meg. De kan heller høre på musikken min.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!