Foto: Ale Ventura (Colourbox)

Det ingen forteller deg om å bli mor

«Jeg spiste baconpølse til jeg kastet opp».

Publisert

(SIDE2:) For mange føles det fantastisk, men også skremmende og utrolig slitsomt å bli mor for første gang.

Og da kommer venninner, mødre og svigermødre med setningen:

«Det er tøft, men det er sååååå verdt det».

Dette er ordene du mest sannsynlig kommer til å høre mest når du er kommet hjem fra sykehuset, skriver Catherine Alford, bloggeren bak BudgetBlonde, under innlegget «What Nobody Tells You About the First 3 Months of Motherhood».

Temaet er blitt delt tusenvis av ganger etter at det ble publisert i Huffington Post.

- Du tror du er forberedt fordi du hører den setningen, og du overbeviser deg selv om at du er klar for å takle det gode og det dårlige ved å være mamma.

- For det første er det ingen som forteller deg hvor emosjonell morsollen vil bli. Med emosjonell mener jeg spennende, utmattende og euforisk.

Dette skulle du kanskje ønske du visste om de første månedene hjemme som nybakt mor, ifølge Alford:

Føles ikke alltid verdt det:

- En eller annen gang vil du lure på hvorfor du ble mamma i det hele tatt. Tankene vil mest sannsynlig komme rundt klokken 03 om natten. Du kan bli skremt, fordi tankene kan komme mens du mater den nydelige lille babyen, og samtidig vil du ikke gi den mat. Men du gjør det likevel, fordi du er moren og det er det man gjør, men du føler deg sint over hele situasjonen. Du vil sove. Eller du vil ta deg en drink.

Alford skriver at hun mener det er helt greit at mødre får disse tankene. Det skal være lov å savne det du hadde. Å bli mor er altoppslukende, og det skjer plutselig. Bare noen uker tidligere var du på date, og nå har du ikke dusjet på flere dager. Overgangen skjer raskt – så det skal være lov å la tankene vandre på den måten.

Foto: Colourbox

Du hører alt:

- Du er moren, og vil høre det minste lille hikst. Og du vil bli påvirket av babyens gråt. Mannen din kan sove natten gjennom, moren din vil si at det ikke er så farlig at babyen gråter litt, og vennene dine vil kanskje se på deg som hysterisk. Men du vil sprette opp for det minste lille hikst.

Drømmer:

- Når du blir mor så forsterkes alle sanser. Ting påvirker deg mer enn det noensinne har gjort. Du er bekymret, lurer på om du gjør ting riktig eller om det du gjør vil påvirke barnet for alltid. Du sjekker kanskje hele tiden om babyen også puster.

Og du kan våkne om natten med merkelige drømmer.

- Jeg har lett i sengen etter babyen om natten, uten at den har sovet der.

Om følelser:

- Du har lov til å ha blandede følelser. Du har lov til å være sliten. Du trenger ikke nyte morsrollen hvert sekund. Alle som sier at de nyter alt ved å være nybakt mor lyver, eller så er det lenge siden de har vært i den situasjonen og de husker ikke hvordan det var. Det er altfor mye å være bekymret over, hvis du i tillegg skal være bekymret over at du føler deg utakknemlig. Husk at du klarer deg helt fint, og du har lov å la følelsene boble opp.

Alford mener at det folk egentlig mener med «At det er tøft, men det er såååå verdt det», er at du skal gå gjennom en karusell av følelser som er mye mer intens enn du noensinne kunne forestilt deg.

Foto: Monkey Business Images (Illustrasjon)

Våre egne erfaringer

Vi i Side2-redaksjonen er enig i mye av det bloggeren skriver. Den første tiden med spedbarn er intens. Men så er det faktisk verdt det!

Uansett oppleves den første tiden som mor ulikt fra person til person. Men det er mye vi skulle ønske vi var mer forberedt på.

Her er noen av våre erfaringer fra småbarnsperioden:

- Jeg var ikke så sliten de seks første månedene, har aldri følt meg så pigg, men så traff trøttheten som en vegg – det var også helt normalt etter en viss justering av kroppen, sa helsesøster – og er visst hormonelt.

- Jeg var ikke klar over at puppene mistet så mye fasong (spesielt om du står foroverbøyd)! Jeg var heller ikke klar over at lårene fulgte etter...

- Jeg skulle ønske folk sa hvor intens den første tiden med barn virkelig er. At man rett og slett ikke får tid til noe som helst annet.

- Jeg skulle ønske noen fortalte meg at barn slett ikke sover hele natten før det har gått minst ett år, eller halvannet. I babybøker står det ofte at soverutiner i stor del er på plass etter tre måneder. Det burde strykes fra alle bøker. Slik er det slett ikke for alle!

- Jeg hadde ikke fått vite at det var vanlig å miste masse hår når man begynte å amme. Jeg fikk nesten panikk da jeg tørket håret en dag og det plutselig lå et teppe av hår utover badegulvet. Takk og pris for Google, som viste at dette var helt normalt (og at håret kom tilbake igjen)!

- Jeg burde vel skjønt det, men tenkte ikke på at magen ikke trakk seg sammen med en gang. Jeg hadde tatt med en vanlig bukse på sykeehuset med tanke på turen hjem, men det var bare å glemme. Måtte sverge til mammabuksene en stund til, gitt.

- Jeg skulle ønske noen fortalte meg om barseltårer - tårene som kommer plutslig og helt ut av det blå. For min del kom det på dag to etter fødselen, og jeg ga fra meg babyen til en jordmor på sykehuset og løp. Følte meg mislykket, lei og ville aldri se babyen igjen. Så gikk det 15 minutter og jeg var lykkelig igjen. Sånn holdt det på i to uker. Samboeren min ble redd. Det var ustabilt.

Foto: (Colourbox)

- Jeg spiste baconpølse og Stratos til jeg nesten kastet opp.

- Jeg trodde ikke at det skulle gå så greit å skifte bleier. På forhånd grudde jeg meg nesten til bæsjebleiene, men etter bare noen dager måtte jeg tørke vekk den første bæsjen fra mine egne klær, og det gjorde meg ingenting. Det er vel noe i at det er annerledes med egne barn. (Men oppkast har jeg fremdeles ikke vent meg til)

- Jeg har alltid trodd at en fødsel føltes veldig privat, og har aldri turt å spørre venninner om hvordan fødslene deres var. Men jeg fikk et ekstremt behov for å snakke om min egen fødsel. Stakkars alle som var innom de første dagene og lurte på om fødselen hadde gått bra – de fikk hele historien! (Heldigvis var fødselen min verken dramatisk eller langvarig, så jeg tror ikke jeg skremte noen fra å få barn ...)

- Jeg har alltid irritert meg litt over folk i «babybobla», og tenkte at det skal jeg IKKE være. Men noen uker etter at førstemann ble født, tok jeg meg selv i å si: «Nå har hun endelig bæsja!» i et familieselskap, og da skjønte jeg at jeg nok var i en boble likevel.

- Jeg tenkte på forhånd at jeg skulle være bevisst på å ikke synes mine egne unger var verdens søteste – neida, jeg skulle være objektiv og innse at det fantes vakrere barn enn mine. Men etter første barseltreff måtte jeg innrømme for meg selv at jeg syntes min unge var den aller søteste (men jeg innser at de andre mødrene ikke var enige i det).

- Cravings! Da jeg gikk gravid var det ikke noe spesielt jeg hadde lyst på. Men da jeg kom hjem fra sykehuset ble jeg bakstmoren. Måtte ha kanelbolle, måtte ha bolle, måtte ha skolebrød. Visste ikke man kunne få et enormt søtsug etter fødselen.

- Jeg var uforberedt på hvor lite søvn man i virkeligheten får og at selv om man var stuptrøtt så var det ikke like lett å sove sammen med babyen som alle på helsestasjonen rådet. Det gjorde sitt til at lysten på fett og sukker virkelig kom til sin rett, så målet om å gå de lange turene og spise salat ble ikke akkurat nådd. Det ble mye kaffe og bolle.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!