Foto: Nordisk Film

«Pyromanen» ulmer mer enn den brenner

Filmatiseringen av «Før jeg brenner ned» er intens og ulmende, men tar aldri helt fyr.

Publisert

Pyromanen - Norge 2016. Regi: Erik Skjoldbjærg

Med: Trond Nilssen, Agnes Kittelsen, Henrik Rafaelsen, Per Frisch, Liv Bernhoft Osa

Aldersgrense: 12 år

Helt fra regissør Erik Skjoldbjærg spillefilmdebuterte med «Insomnia» i 1997, har han spesialisert seg på stilfulle thrillere i grenselandet mot mer «arthouse»-aktige dramaer. Og der han med sin forrige spillefilm «Pionér» og tv-serien «Okkupert» i større grad har rendyrket thrillersjangeren, er «Pyromanen» en vending mot dramaet igjen – selv om den også har klare elementer av psykologisk thriller.

Filmen er basert på Gaute Heivolls roman «Før jeg brenner ned», og skildrer et lite bygdesamfunn på Sørlandet, hvor en brannstifter går løs i noen uker på slutten av 70-tallet. Historien er basert på faktiske hendelser, noe Skjoldbjærg også har gjort i tidligere filmer – ikke minst i «NOKAS».

Følger pyromanen

Tidlig forstår vi at den unge mannen vi følger – 19 år gamle Dag (overbevisende spilt av Trond Nilssen, Amanda-vinner for beste birolle fra «Kongen av Bastøy»), som attpåtil er sønn av brannsjefen og selv en av mannskapet når brannalarmen stadig hyppigere går i området – er personen som starter disse brannene.

Foto: Nordisk Film

En god stund holder filmen seg tett på denne til dels gåtefulle pyromanen, men gradvis åpner historien seg opp til å inkludere andre mennesker i lokalsamfunnet. Ikke minst Dags foreldre (Per Frisch og Liv Bernhoft Osa), som etter hvert begynner å få en svært ubehagelig fornemmelse av hvem som kan stå bak ildspåsettelsene.

Selv om filmen med dette mister litt intensitet, føles det riktig å komme litt inn på noen av de øvrige rollefigurene – ikke minst fordi det virker som Skjoldbjærg og manusforfatter Bjørn Olaf Johannessen bevisst har valgt å la sin hovedperson og hans pyromani til en viss grad forbli gåtefull.

Aktuelle paralleller

«Pyromanen» er først og fremst en studie av et ungt menneske som føler seg utenfor i lokalsamfunnet, samtidig som den inneholder en tydelig, men likevel noe uforløst far/sønn-tematikk. Med spesielt morens gryende mistanke til sønnen, får fortellingen dessuten noen paralleller til mer dagsaktuelle beretninger om foreldre som opplever at deres barn begår de mest ubegripelige forbrytelser.

Det er prisverdig at filmen ikke tyr til overforenklende og overbrukte psykologiseringer, noe som muligens skyldes at dette er basert på virkelige mennesker. I tråd med dette liker jeg i utgangspunktet at foreldrene i all hovedsak skildres som velfungerende og kjærlige, samt at Dags anslag til kontakt med jevnaldrende heller ikke tar form av et mer klassisk «love interest»-subplott. Men disse valgene er nok også medvirkende til at filmen kan oppleves litt utydelig.

Screen9na04

Søvnløs stemning

Regissør Skjoldbjærg lar dessuten filmens utpregede realisme tidvis flyte over i det mer drømmeaktige og nesten uvirkelige, og skaper med dette en overhengende, særegen stemning ikke helt ulik den man kan ha på morgenen etter en fullstendig søvnløs natt. Og dette er definitivt en av filmens klare kvaliteter.

I sum oppleves likevel «Pyromanen» som en film med sterkere enkeltscener enn helhet, trolig fordi den endrer fortellerperspektiv såpass mye underveis. Framfor å gjøre den rik og kompleks, har dette resultert i en litt ufokusert film som ikke helt trenger dypt nok ned i sin interessante materie.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!