Nattlig nostalgi i Paris

Woody Allen er tilbake med en fornøyelig nostalgitripp til tyvetallets Paris.

Publisert

Midnight in Paris - Storbritannia/Spania/USA 2011. Regi: Woody Allen. Med: Owen Wilson, Rachel McAdams, Marion Cotillard, Mimi Kennedy, Kurt Fuller, Michael Sheen, Alison Pill, Adrien Brody, Tom Hiddleston, Kathy Bates, Carla Bruni m.fl.

Aldersgrense: Tillatt for alle

Siden slutten av søttitallet har Woody Allen laget minst en film i året. Et imponerende produksjonstempo som han ikke har sakket på sine eldre dager. De siste årene har han imidlertid forlatt Manhattan som location til fordel for diverse europeiske byer, og som det framgår av tittelen har turen denne gang gått til Paris. «Midnight in Paris» er en slags hyllest til både den franske hovedstaden og de mange kunstnerne som har funnet inspirasjon der.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Den som sedvanlig noe Woody Allen-aktige hovedpersonen heter denne gang Gil, og spilles av karismatiske og pussige Owen Wilson. Gil livnærer seg som manusforfatter i Hollywood, men er på en slags prebryllupsreise med sin forlovede (Rachel McAdams) og hennes foreldre til Paris, hvor han drømmer om å bosette seg og skrive den store romanen. Disse planene deles imidlertid ikke av hans mer materialistisk og mindre nostalgisk orienterte kjæreste, som er mer opptatt av deres felles venn Paul (Michael Sheen) - en selvgod akademiker som benytter enhver anledning til å dele sin tilsynelatende endeløse visdom med sine omgivelser.

På sine nattlige vandringer i frustrasjon gjennom de parisiske smågatene blir Gil plutselig plukket opp en gammeldags drosjebil, som tar han med til de brølende festlige tyveårene - komplett med kunstneriske storheter som Ernest Hemingway, Pablo Picasso, F. Scott Fitzgerald, Salvador Dalí, Cole Porter og Gertrude Stein, for å nevne et utvalg. Samt den tiltrekkende Adriana (Marion Cotillard), en muse i miljøet og en katalysator for en prosess som skal få Dil til å se både fortid og nåtid i nytt lys.

«Midnight in Paris» åpnet årets filmfestival i Cannes, og er nok et eksempel på at Woody Allen stadig evner å levere kloke komedier av høy kvalitet. Noen har hevdet at denne filmen er den beste han har gjort på mange år, men selv synes jeg nok det er å underkjenne både «Match Point» og «Vicky Christina Barcelona». Men premisset for filmen er unektelig friskt og originalt, med et metaaspekt som fører tankene tilbake til «Kairos røde rose».

I klassisk Woody Allen-stil kombinerer filmen nevrotisk letthet med melankolsk livsvisdom, og det gnistrer av dialogen så vel som av karakterskildringene. Men selve historien føles litt spinkelt konstruert, nesten som om Allen har skyndet seg gjennom denne biten for å kunne bruke mer tid på å utbrodere situasjonene og replikkvekslingene.

Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal forsøke å gjennomanalysere logikken i selve tidsreisene, som er kledelig fraværende. Langt viktigere er karakterenes utvikling og erkjennelser, som for så vidt er på plass – men som kommer litt for lett. Jeg synes nok det burde stått litt mer på spill i denne filmen, først og fremst for vår mann Gil.

Ved dagens slutt er «Midnight in Paris» litt i enkleste laget. Men like fullt en fornøyelig nostalgitripp fra en filmskaper som heldigvis ikke bruker for mye av sin tid på å mimre tilbake til fortiden.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!