«The Hateful Eight» har mer av det intrikate plottet og den snedige historiefortellingen som en gang var Tarantinos varemerke – selv om den ikke helt er noen ny «Pulp Fiction».
«The Hateful Eight» har mer av det intrikate plottet og den snedige historiefortellingen som en gang var Tarantinos varemerke – selv om den ikke helt er noen ny «Pulp Fiction». Foto: Copyright © 2015 L. Driver Productions, Inc. All Rights Reserved

Kraftfullt kammerspill fra Tarantino

Med sin andre westernfilm «The Hateful Eight» er Quentin Tarantino tilbake i form.

Publisert

The Hateful Eight

USA 2015

Regi: Quentin Tarantino

Med: Samuel L. Jackson, Jennifer Jason Leigh, Kurt Russell, Walton Goggins, Tim Roth, Michael Madsen, Bruce Dern, Demián Bichir, Zoë Bell, Channing Tatum

Aldersgrense: 15 år

Så er det duket for Quentin Tarantinos «The Hateful Eight», som i likhet med hans forrige film «Django Unchained» er en western. Handlingen utspiller seg denne gang i Wyomings vinterkledte fjellområder, kort tid etter den amerikanske borgerkrigen. Dusørjegeren John Ruth (Kurt Russell) skal avlevere den etterlyste Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) til henging i byen Red Rock. Underveis plukker de opp en annen dusørjeger (Samuel L. Jackson), samt en ung mann (Walton Goggins) som hevder at han skal overta sheriffjobben i samme by.

En hissig snøstorm tvinger så det lite sammensveisede reisefølget til å søke ly i et vertshus. Her møter de meksikaneren Bob (Demián Bichir), som styrer sjappa i eiernes noe mystiske fravær, samt en broket forsamling gjester spilt av Tim Roth, Michael Madsen og Bruce Dern. Heller ikke disse typene er nødvendigvis hvem de utgir seg for å være, da Ruth mistenker at en av dem står i ledtog med hans drapsdømte fange.

Inspirert av Agatha Christie

Tarantino har denne gang valgt å filme i det brede 70mm-filmformatet, som gir en kledelig følelse av klassisk storfilm (også når man ser den digitale kinokopien, som denne anmeldelsen er basert på). Et beundringsverdig, men samtidig litt pussig valg, med tanke på at handlingen i stor grad foregår innendørs i et ikke alt for stort rom. «The Hateful Eight» er nemlig et slags kammerspill, som med relativt enkle grep kunne ha blitt skrevet om til et teaterstykke (og som til tider framstår bevisst teatralsk fra filmskaperens side).

Tittelen gir assosiasjoner til både rettssalsdramaet «12 Angry Men» og westerklassikeren «The Magnificent Seven», men Tarantino har selv omtalt filmen som en «Agatha Christie-western». Særlig i filmens verbale drøftinger om hvem i rommet som har hvilke motiv, finner man klare spor av den britiske krimdronningen. Men måten spenningen bygges opp på, virker også inspirert av hennes landsmann Alfred Hitchcock. I tillegg til at man naturligvis drar kjensel på elementer fra en rekke westerfilmer, farget med Tarantinos særpregede stil og sorte humor.

For mye av det gode?

Overdrivelse er en kunst som Tarantino langt på vei mestrer. Men innimellom drar han det litt for langt, og kan nesten virke litt forelsket i sitt eget materiale. Filmens første del inneholder en del sekvenser og replikkvekslinger som kunne ha vært kuttet ned, til tross for at han fortsatt vet å skrive gnistrende dialog. Samtidig skal det sies at den pratsomme, møysommelige oppbyggingen gjør at siste akt oppleves mer intens og eksplosiv, og at Tarantino for så vidt også utviser et visst måtehold ved å holde tilbake en del elementer.

Trolig kunne Tarantino også ha begrenset bruken av «n-ordet», som han synes å ha en skrudd forkjærlighet til. Han kan imidlertid til dels unnskyldes av at filmen adresserer de mer rasistiske sidene av USAs historie. Etter hvert sparer han heller ikke på den eksplisitte brutaliteten, i scener hvor han for øvrig sender et og annet intertekstuelt nikk til sine egne gjennombruddsfilmer. Som vanlig er voldsskildringene først og fremst ment som morbid underholdning (og fungerer godt i så måte), men den som leter kan også finne en slags dypere mening med dem.

Snedigere enn sist

Selv var jeg litt lunken til «Django Unchained», fordi selve historien så vel som karakterskildringene ikke var så sofistikerte som jeg forventer av denne filmskaperen. Derfor er det gledelig å melde at «The Hateful Eight» har mer av det intrikate plottet og den snedige historiefortellingen som en gang var Tarantinos varemerke – selv om den ikke helt er noen ny «Pulp Fiction».

Gledelig er det dessuten at han har valgt å hente inn igjen Tim Roth, til en rolle som sikkert også kunne ha vært spilt med bravur av Christoph Waltz – men som likevel kanskje passer Roth enda bedre. Også Kurt Russell og Samuel Jackson er begge i god, gammel form, men aller best er Jennifer Jason Leigh som den rimelig frastøtende mordersken i lenker.

For til tross for at han muligens kunne ha spart litt på det verbale kruttet, bekrefter «The Hateful Eight» så avgjort at Quentin Tarantino stadig er en kraft å regne med i amerikansk film.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!