Foto: Scanbox

Englands mest brutale fange

«Bronson» forteller om Englands mest berømte fange, men filmen prøver for hardt.

Publisert

Bronson - Storbritannia 2009. Regi: Nicolas Winding Refn. Med: Tom Hardy, Matt King, James Lance, Kelly Adams, Amanda Burton.

Aldersgrense: 15 år (Frarådes ungdom under 15 år)

«Bronson» er fortellingen om den britiske fengselsfuglen Michael Peterson, som alltid har hatt en hang til brutalitet og en drøm om celebritet.

I 1974 ranet den da nygifte unge mannen et postkontor for et beskjedent beløp, og ble dømt til syv års fengsel. Hans utagerende atferd eskalerte imidlertid både innenfor og utenfor murene, og har ført til at han hittil har sonet 34 år. Hvorav hele 30 har vært i isolasjon. I løpet av denne tiden har han mer eller mindre blitt til sitt alter ego Charles Bronson (etter den nylig avdøde skuespilleren), og – om ikke annet – oppnådd målet om berømmelse, i egenskap av å være Storbritannias mest beryktede og voldelige innsatt.

Regissør Nicolas Winding Refn var med på å løfte dansk film med den blodige «Bleeder» og den hardtslående «Pusher»-trilogien, men floppet med sin amerikanske debut «Fear X». Nå opplever dansken igjen suksess med denne britiske produksjonen, som for øvrig ble introdusert av den virkelige Peterson på gallapremieren. Via et lydopptak fra isolatcella han visstnok fortsatt sitter i.

«Bronson» markedsføres som en moderne «A Clockwork Orange», og det er liten tvil om at regissøren har latt seg inspirere av denne. Naturlig nok, da Petersons liv og lune har klare paralleller til hovedpersonen Alex fra Stanley Kubricks film. Winding Refn prøver imidlertid litt for hardt å nærme seg inspirasjonskilden, ikke minst med sin noe overdrevne bruk av klassisk musikk. For det må medgis at «Bronson» ikke helt tåler sammenligningen med klassikeren.

Der «A Clockwork Orange» presenterte tankevekkende argumenter mot samfunnets behandling av sine kriminelle, gir «Bronson» følelsen av at det ikke er stort annet å gjøre enn nettopp å bure hovedpersonen inne. Ikke at filmen legger skjul på at fengselsvesenet tyr til sadistiske så vel som lettvinte løsninger, men den dveler i enda større grad ved Petersons glede ved å utøve vold når enn han måtte få muligheten til det. Så det gjelder å ikke gi ham det, kan man fort tenke.

Systemet framstår videre både som Petersons svøpe og frelse: Han er formet av livet i fengsel, og nærmest døende uten det. Spørsmålet blir hvor representativ han er, ekstrem som han er – i hvert fall slik han framstilles.

Filmens største problem er at den aldri helt trenger igjennom Bronsons harde ytre. Vel gjør Tom Hardy en formidabel innsats i rollen, men vi får aldri noen ordentlige svar på hvorfor slåssing og soning måtte bli hans vei. Jeg mistenker filmskaperen for bevisst å ville unngå slike spekulasjoner, men det oppleves noe forstyrrende å sitte igjen med flere ubesvarte spørsmål om personen filmen er viet til. At han i tillegg er gitt relativt utydelige mål, utover ønsket om berømmelse, gir også filmen en litt dvask dramaturgi.

Når det er sagt, har denne filmen mange kvaliteter. Deriblant en fascinerende hovedkarakter. «Bronson» er dessuten fortalt med et ekspressivt og ambisiøst filmspråk, som mer enn nikker til nevnte Kubrick, men som også kan minne om Winding Refns egen «Bleeder».

Scenene hvor Bronson forteller historien sin på en teaterscene foran et udefinert publikum, er både originale og virkningsfulle. Dessuten skal filmen ha for kreativ bruk av kjære og mindre kjente synthlåter.

Det kan med andre ord virke som at Winding Refn kan slippes løs på USA igjen, for å utrette enda større ting. Men noen ny Kubrick er han ikke ennå.

SE VIDEO AV BRONSON

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!