Blir med deg lenge etter at filmen er over

Formsikkert og usedvanlig gripende om å gjennomleve tolv år som den hvite manns eiendom i slavetidens USA.

Publisert

12 Years a Slave - USA/Storbritannia 2013. Regi: Steve McQueen. Med: Chiwetel Ejiofor, Brad Pitt, Michael Fassbender, Lupita Nyong'o, Benedict Cumberbatch, Garret Dillahunt, Sarah Paulson, Paul Dano, Paul Giamatti, Michael Kenneth Williams

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

Da «Django Unchained» kom for et års tid siden, var det påfallende hvor lite film som var laget om slavetidens USA. Nå har imidlertid også den britiske filmskaperen Steve McQueen tatt tak i samme tema. Og der Tarantino brukte slaveriet som utgangspunkt for et utpreget tarantinoesk hevnepos, gir McQueen en mer realistisk og nærgående skildring av denne mørke, historiske epoken vi ikke bør glemme.

Angivelig ønsket McQueen opprinnelig å skrive en historie om en fri, sort mann som ble kidnappet og solgt som slave, for å få publikum til å leve seg mest mulig inn i situasjonen. Så kom han over Solomon Northups memoarbok «12 Years a Slave» fra 1853, og oppdaget at fri diktning ikke var nødvendig. Noen år tidligere hadde nemlig Northup, en velutdannet mann fra staten New York med kone og barn, blitt kidnappet og solgt som slave til plantasjeeiere i Sørstatene, hvor han ble værende i 12 lange og ekstremt harde år.

Foto: (SF Norge)

Den første plantasjeeieren spilles av Benedict Cumberbatch, og er en mann som utviser en viss respekt for talentene han ser hos Northup. Dette veies imidlertid effektivt opp av grusomheten til hans brutale slavedriver, i Paul Danos skikkelse. Enda verre skal det imidlertid bli når Northup havner på plantasjen til den sadistiske Edward Epps (spilt av McQueens faste samarbeidspartner Michael Fassbender), som viser spesiell interesse for den kvinnelige slaven Patsy (Lupita Nyong'o).

Hovedpersonen selv er spilt av Chiwetel Ejiofor, en hittil ikke alt for kjent, britisk skuespiller, som gjør en strålende rolletolkning. Blant det øvrige rollegalleriet dukker også Brad Pitt opp, som i tillegg står som produsent på filmen gjennom sitt selskap Plan B. Det kan innvendes at det er noe selvhevdende av produsenten å selv gestalte den eneste hvite karakteren som tør å si imot slaveriet, men på den annen side er det sjeldent en så stor stjerne dukker opp i en så liten rolle. Noe som vitner om et reelt engasjement fra hans side for denne filmen.

Regissør Steve McQueen har en parallell karriere som videokunstner, og har utvist en særegen, visuell stil i sine to foregående spillefilmer «Hunger» og «Shame». I «12 Years a Slave» er formspråket noe mer konvensjonelt, men McQueens signatur er likevel klart gjenkjennelige, med kraftfulle billedkomposisjoner og effektfulle, lange tagninger. Noen av de sistenevnte brenner seg spesielt fast i minnet, som når Patsy blir straffet og når Northup blir etterlatt hengende fra et tre med føttene så vidt i bakken. At filmstilen til tider er noe mer usynlig, rimer dessuten godt med filmskaperens utsagn om at han ikke er opptatt av form for sin egen del, kun når det tjener en hensikt i fortellingen.

Foto: SF Norge AS

Det slippes mye god film på kino for tiden, og «12 Years a Slave» er unektelig blant de sterkeste. Filmen ble nylig nominert til ni Oscar, og vant før dette den gjeveste Golden Globe-prisen for beste film i dramaklassen. Det er vel fortjent.

«12 Years a Slave» forteller en usedvanlig gripende, opprørende og viktig historie, med imponerende skuespillerprestasjoner og et stilsikkert filmspråk, og blir med deg i lang tid etter at visningen er over.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!