Apolitisk politikerportrett

Interessant og svært velspilt portrett som viser Margaret Thatcher som menneske, uten å ta stilling til politikken hennes.

Publisert

Jernkvinnen - Storbritannia 2011. Regi: Phyllida Lloyd. Med: Meryl Streep, Jim Broadbent, Anthony Head, Richard E. Grant, Roger Allam, Olivia Colman, Iain Glen, Andrea Roach

Aldersgrense: 11 år

Mange har allerede ment mye om Jernkvinnen, hvor Meryl Streep portretterer Storbritannias kvinne av stål, Margaret Thatcher. Ikke minst har fokuset på Thatchers demens satt diverse britiske politikeres sinn i kok.

Det er definitivt aspekter ved denne biografifilmen som kan og bør diskuteres, men spekulativ eller uverdig er den dog ikke. Rammefortellingen viser en aldrende Thatcher som kommuniserer med sin avdøde ektemann Dennis (Kim Boradbent), i noen velregisserte scener som gir et nokså gripende innblikk i hvordan det muligens er å oppleve demens.

Man kan for så vidt hevde at demensperspektivet umyndiggjør et menneske som har hatt mye ansvar, og fortsatt har mye å stå til ansvar for. Mer interessant er det imidlertid at dette narrative grepet skaper en viss sympati med filmens omstridte hovedperson.

There is no such thing as society, var Thatchers credo. Med dette mente hun at man alltid må plassere ansvar hos individene, istedenfor å skylde på samfunnet. I denne filmen er det på sett og vis no such thing as politics – fordi regissør Phyllida Lloyd (Mamma Mia!) og manusforfatter Abi Morgan (Shame) ønsker å tegne et bilde av individet Thatcher, uten å ta stilling til politikken hennes. Det er for så vidt en ærlig sak – og kanskje sågar nødvendig for å lage en god portrettfilm. Men det kan naturligvis også være kontroversielt, all den tid man faktisk portretterer et utpreget politisk menneske. (Vi husker jo fortsatt reaksjonene på Der Untergang, som viste Adolf Hitler som et menneske – uten sammenligning for øvrig med denne filmens hovedperson.)

Ikke desto mindre vies mye tid til Thatchers politiske liv og levnet. Deriblant den kontroversielle avgjørelsen om å gå til krig med Argentina for å beholde Falklandsøyene, som kostet mange menneskeliv. Filmen viser en ambisiøs kjøpmannsdatter (i sine yngre dager spilt av Alexandra Roach), som klarer å kommet seg helt til topps i et svært mannsdominert, konservativt og på ingen måte feministisk miljø, og bli Storbritannias første og hittil eneste kvinnelige statsminister. Filmen skildrer også kostnadene det hadde for familielivet hennes, selv om ekteskapet med Dennis synes å ha vært urokkelig. Dette er imidlertid et aspekt som kunne vært utbrodert, ikke minst oppleves forholdet til barna som et halvskrevet kapittel i fortellingen.

Meryl Streep spiller Thatcher fra middelaldrende til gammel, og gjør en formidabel innsats som trolig vil innkassere en ny Oscar-statuett til peishylla hennes. Jernkvinnen er en velspilt, velfortalt og interessant portrettfilm, som utfordrer ved å skape sympati med sin tidvis jernharde hovedperson. Filmen gaper imidlertid over så mye at den kanskje hadde tjent på å bli utvidet til en fjernsynsserie. Mens temaet demens burde behandles igjen i flere filmer, som ikke behøver å vie så mye tid til politikken.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!