«Ane» ble utsatt for en voldtekt for noen år tilbake, men sliter fortsatt med traumer etter den skjebnesvangre dagen
«Ane» ble utsatt for en voldtekt for noen år tilbake, men sliter fortsatt med traumer etter den skjebnesvangre dagen Foto: Privat (Indre)

- Mye av meg døde da jeg ble voldtatt

En hyggelig fest med vennegjengen endte tragisk for «Ane»

Publisert

«Ane» ble voldtatt av en i vennegjengen for noen år tilbake. Kvinnen i 30-årene, som ønsker å være anonym, har vært gjennom et mentalt helvete etter episoden, skriver Indre.

Det skulle være en hyggelig fest med vennegjengen, men endte i en tragedie for den spontane og livsglade kvinnen.

- Det kom helt ut av det blå, og jeg hadde ingen kontroll over det som skjedde.

- Mye av meg døde den dagen, og vil aldri komme tilbake igjen. Det føles som i går selv om det er en stund siden.

En av ti kvinner i Norge har blitt voldtatt

«Ane» hadde knapt drukket, og var i sjokk etter brutalt å ha blitt tvunget til å ha sex.

- Den eneste tanken jeg hadde var å komme meg langt unna. Jeg ble kjørt hjem, men sa ikke noe til noen.

Da foreldrene fant henne dagen etter satt «Ane» med opprevne og møkkete klær.

LES OGSÅ:

– Det går ikke an å bli mer knust som mor

- Mamma så med én gang hva som hadde skjedd. Men det var akkurat som om hjernen min var slått av. Jeg var helt apatisk.

Til voldtektsmottaket

Moren fikk bekreftet at datteren var blitt utsatt for voldtekt, og ringte politiet. De satte kursen mot legevakta og voldtektsmottaket.

- Der og da har man bare lyst til å forsvinne, men jeg er glad for at foreldre, politi og helsevesen reagerte fort, så DNA-spor ble sikret.

På voldtektsmottaket tok de mange prøver, og sjekket om «Ane» var blitt dopet ned.

- De fikk klærne mine, og gjennomførte i tillegg en gynekologisk undersøkelse for å sikre DNA-spor.

Det ble også tatt DNA-prøver av «Anes» kropp og bilder av blåmerker, og hun fikk samtale med en traumeterapeut på voldtektsmottaket.

- Det var bare kvinner jeg forholdt meg til hele tiden. Politi, leger og sykepleiere. De var veldig sympatiske, og ute etter å hjelpe så godt de kunne.

Perioden etter voldtekten husker ikke «Ane» mye fra. Hun var traumatisert og i sjokk.

- Jeg lå i senga i en uke, nesten uten å spise. Bare eksisterte, men på en måte eksisterte jeg ikke likevel. Jeg var helt nummen og apatisk. Mentalt var jeg helt blank. Jeg følte ingen glede, ingen sorg, ikke sinne.

Bildene fra hendelsen ble hun ikke kvitt.

- De kom tilbake, og vonde tanker. Det var en film som surret konstant på repeat inne i hodet mitt. Jeg kunne ikke kontrollere det, og hadde mest lyst til å slå hodet i veggen for å få slutt på tankene.

Studier ble et fristed

«Ane» sto midt i studier da overgrepet skjedde. Det ble en redning.

- Jeg skrev master med en kamerat som har mye av æren for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Jeg fortalte hva jeg var utsatt for, og han sa at vi bare kunne avslutte samarbeidet. Men jeg har alltid vært en som presser meg litt ut av komfortsonen. Vi tok det gradvis, og hadde først kontakt via skype og telefon. Etter hvert gikk det bedre. Å grave seg ned i pensum og vitenskapsteori var utrolig deilig. Det var en slags frihet. Et fristed. Da var jeg bare meg selv og ikke offer. Å få den tittelen fra universitet betydde veldig mye for meg. Det sikret jobb, og jeg kunne ta litt kontroll over fremtiden min.

«Ane» har slitt med å akseptere seg selv etter voldtekten. Hun hatet kroppen sin, følte seg konstant skitten og kunne dusje tre ganger daglig.

- Men jeg klarte ikke å se meg i speilet. Jeg måtte stå med ryggen til da jeg tørket meg. Jeg gikk i vide klær, og klarte ikke å ha noe inntil kroppen. Selv et skjerf eller en bh var forferdelig.

Et godt nettverk med foreldre og venner har betydd mye.

- De som er nærmest er det ofte vanskeligst å snakke med. Man vil ikke være en byrde, og vil ikke at de skal ha det vondt. Det er de som stiller opp, men samtidig orker man ikke å bli tatt på eller få en klem. Ingen presset seg på, men lot meg komme når jeg trengte dem.

I lang tid etter voldtekten har «Ane» slitt med sinne og angst. Hun har fått god hjelp fra Distriktspsykiatrisk Senter i Lillestrøm og Dixi Ressurssenter mot voldtekt.

- Å møte andre voldtektsofre og snakke sammen, være sinte og le sammen, betydde enormt mye.

- Vi forstår hverandre. Vi har opplevd akkurat det samme. Dixi er ikke bare for ofre, men også pårørende og gjerningsmenn som vil endre seg. Det er bare å strekke ut en hånd, så tar noen hånda di og hjelper.

Ikke bare unge kvinner

«Ane» har lite sans for den stereotype framstillingen av voldtektsofre.

- Man tenker en kvinne mellom 18 og 25 år, full og på fest. Det er helt feil. Det skjer på vei hjem fra jobb, eller mannen som voldtar kona si. I idrettslaget. Det rammer både kvinner og menn, unge og gamle. Ser man på statistikken er ofte gjerningspersonen nær og bekjent. Han som voldtok meg var en venn. Jeg var ikke noe særlig beruset heller.

- Har du noen råd å gi andre?

- Lytt til magefølelsen. Har du en dårlig følelse rundt en person, så skygg unna. Skulle man bli voldtatt er det viktig å snakke med noen om det. Det er vanskelig med de nærmeste, men snakk med noen du vet holder tett, kanskje en lærer, kollega eller venninne. Jeg anmeldte saken, men det er det ikke alle som ønsker. Det er en tung og vanskelig prosess, og oppklaringsprosenten er veldig lav. Likevel er det et signal om at dette er galt, og man sikrer DNA, som lagres hvis det skulle dukke opp nye mistanker om voldtekt.

Livet går fortsatt i bølgedaler for «Ane». Det har vært topper der det går bra, og så går man rett til bunns igjen.

- Etter hvert har toppene blitt lengre, og dypene kortere.

  -Jeg har det bedre i dag takket være god hjelp fra mange hold. Det er vanskelig å si hva som hjalp mest, men for meg har det vært en mental reise hele veien fra voldtekten til i dag. En tøff reise. Jeg sliter fortsatt med ting, men det går stadig bedre.

Les flere saker fra Indre

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!