Foto: Bjørn Tore Ness (Namdalsavisa)

Fant mamma på Facebook

- Hei, jeg er sønnen din!

Publisert

(NAMDALSAVISA): 15. februar 2011: Cecilia Molvik aner ikke hva hun skal tro, der hun sitter i sofaen på soverommet sammen med hunden Oliver i Horten.

– Hvem kødder med meg nå?

– Jeg fikk det ikke til å stemme. Jeg trodde det var en spøk. Så jeg måtte bare legge på.

Rundt 800 kilometer lenger nord er babysvømminga på Rehab-en på Høylandet unnagjort. Kai Fredrik Godejord har akkurat lagt fra seg mobilen i familiebilen.

– Var det lurt dette? Eller veldig dumt? Jeg får ei veldig rar følelse. Har jeg tøtsjet borti noen som har følelser for deg? tenker han på bilturen heim til Fagerli gård i Vassbotna, sammen med sin daværende samboer og de to småguttene sine.

«Gutt med masse hår»

22. april 1988: «Du har fått en gutt med masse hår»!

Jordmora på sykehuset i Bodø løfter opp den vesle bylten.

17 år gamle Cecilia er forelsket. Sliten, men lykkelig over synet av verdens skjønneste gutt.

Han får navnet Andreas.

Mammalykken varer ikke lenge for den unge moren fra Fauske.

En dag står politiet og barnevernet på trappa hos moren hennes – klar for å hente guttungen. Det påstas at Cecilia ikke er i stand til å ta vare på babyen.

«En ting skal dere vite! Ingen av dere får lov til å ha kontakt eller se ungen før han er 18 år, når han får ta valget selv!», er den brutale beskjeden den unge mammaen får rett i ansiktet, mens den lille guttungen hennes blir tatt fra henne og kjørt bort.

Men hun glemmer aldri.

– Er han død eller i live?

22. april hvert år tenner hun lys og kjøper inn gaver. 22. april hvert år åpner hun avisa, i håp om å finne bursdagsbilde av sin øyensten.

Hver eneste gang blir hun skuffet.

Hver eneste bursdag blir en påminnelse om hva hun ikke har, hva hun har mistet.

– Er han død? Lever han? Hvor bor han? I alle år har jeg tenkt på ham. Prøvd å finne tak i ham. Uten å lykkes, sier Cecilia.

Det skal gå 23 år før hun får det første livstegnet.

(Saken fortsetter under bildet)

Støtte fra fosterforeldrene

Fosterforeldrene – mamma Mia Daler og pappa Inge Godejord – har helt siden gutten åtte måneder gammel kom til gårds 22. desember 1988, vært bevisst på at adoptivsønnen en dag skal få sjansen til å vite om sitt biologiske opphav.

Kai Fredrik er snart skolegutt når han kommer bort til mamma Mia, som har ei hvilestund på sofaen i stua.

– Det er stille og fredelig rundt oss, mens vi ligger og prater. Så forteller jeg at babymagen min var ødelagt. Det gikk ikke an å få en baby som vokste inni meg. Derfor fikk vi tak i en baby. Da var vi så heldig at vi fikk deg. Vi kan ikke få likar, sa jeg til ham. Han ble veldig stille og spekulerte, forteller Mia.

Denne saken er levert av Namdalsavisa.

(Saken fortsetter under bildet)

– Spurte mye

Norge har et sterkt personvern. Først som nyslått 18-åring har Kai Fredrik muligheten til å finne ut av sitt opphav. Men han nøler. Han er ikke klar for det.

– Han var dypt inni seg selv, og spurte oss mye før han begynte å søke, tilføyer Inge.

Sammen med Mia støtter han adoptivsønnen helhjertet på alle arenaer.

Også når Kai Fredrik intensiverer jakta på sin biologiske mamma.

En liten bag med babyklær

Og starten på gjenforeninga skjer via Facebook.

De siste årene har sosiale medier blitt et viktig redskap i jakta på familie og slektninger.

Den lille bagen med babyklær, som var bagasjen hans da han kom til fosterforeldrene to dager før julaften 23 år tidligere, er hans eneste spor. På bagen står det et navn.

Ringte spåkone

– Jeg har bestandig vært på leting, forteller Kai Fredrik.

– Derfor ringte jeg ei spåkone, selv om jeg aldri har hatt noe tro på det. Men jeg følte det var siste mulighet, så hvorfor ikke? Da jeg sa jeg var adoptert ga hun meg klar beskjed: Jeg måtte for all del ikke ta kontakt med min biologiske mamma. Det var ikke bra for meg, ifølge den synske.

Han følger ikke rådet. I stedet bruker han det som motivasjon til å lete videre, ikke gi opp.

– Det var det dummeste hun kunne si. Da måtte jeg i hvert fall finne det ut, selv om samtalen kostet meg 800 kroner, sier han.

I leiligheten i Vassbotna logger han seg inn på Facebook. Søker opp navnet fra den lille babybagen. Tre navn dukker opp.

Han har ingen tid å miste. Han vil ha svar.

Tidligere forsøk på å finne ut om sin bakgrunn har ikke lykkes. Verken hos Fylkesmannen i Nordland eller Nord-Trøndelag har det vært papirer å oppdrive ettersom han har fått nytt personnummer og navn.

– Rett på sak

I bilen utenfor Rehab-en tar han mot til seg.

– Jeg var veldig spent og litt nervøs på hva jeg kom til å treffe på, innrømmer han.

De to første damene er bomskudd. Først når han taster inn de åtte sifrene på mobilen til den tredje kvinnen på Facebook skjønner han at han har fått full klaff.

– Jeg måtte gå rett på sak og spurte henne rett ut om det skjedde noe spesielt i 1988. Hun svarte at hun mistet sønnen sin. Jeg vurderte å legge på. Tøtsjer jeg borti noe jeg ikke skal være borti, tenkte jeg et kort øyeblikk, sier Kai Fredrik.

Så trekker han fram et ess fra ermet.

– Fra gamle papirer visste jeg at jeg het Andreas før. Jeg brukte det som et ekstra kort for å være sikker, legger han til.

Søkte opp nummeret

Cecilia reagerer med å avslutte samtalen brått – og ber om å få ringe tilbake.

– Jeg ringte søstra mi som bor i Steinkjer. Det går ikke an? sa jeg til henne. Deretter søkte jeg opp nummeret. Da dukket navnet hans opp: Kai Fredrik Godejord. Jeg hadde aldri hørt om ham, forteller Cecilia.

– Hvorfor ringte du tilbake til den «ukjente» unge mannen?

– Fordi jeg sa at jeg skulle ringe tilbake. Jeg vet ikke hvor lang tid det tok før jeg ringer opp nummeret igjen.

– Men i løpet av et tidels sekund er jeg plutselig blitt både mor og bestemor. Uvirkelig! Jeg finner ikke ord for å beskrive den følelsen, svarer Cecilia.

19 år gammel tok hun bestefarens etternavn.

Men i tilfelle han prøver å finne henne når han er gammel nok til det, skifter hun tilbake til sitt opprinnelige fødenavn. Der og da er hun så glad for det.

Gjenforening

Fire-fem dager etter den totalt uventede telefonsamtalen fra Trøndelag befinner hun seg på Steinkjer – hos søsteren. Hun kan ikke vente lenger. Endelig skal hun gjenforenes med sønnen hun trodde hun hadde mistet for godt.

– Beskriv det første møtet!

– Jeg har ikke ord! Jeg sto nede i trappa. Klarte ikke å si eller gjøre noe. Jeg var vel i sjokk. Alt var bare tåke. Jeg skulle ta bilder. Men klarte ikke. Jeg kastet meg om halsen på ham, forteller Cecilia, som er blitt 43 år.

– Hun kom springende ut døra og ga meg en klem. Det var sterkt, innskyter Kai Fredrik.

– Så du at det var sønnen din?

– Ja, med en gang.

– Tar tid

– Innvendig er puslespillet ferdig. Når det har vært et liv uten den brikken (sønnen), har jeg bare vært rotløs, rastløs og flyttet hit og dit. Fortsatt prøver jeg å fordøye. Det er så mange inntrykk. Det tar tid, erkjenner hun.

– For livet mitt har vært en veg med masse rundkjøringer, nedoverbakker og kollisjoner. Men nå er jeg på veg tilbake.

Mor, ikke mamma

Kai Fredrik skjenker moren sin kaffe i stua hans. Tonen er hjertelig.

Endelig er de sammen. For i midten av september flyttet hun til kårleiligheten, vegg i vegg med Kai Fredrik – etter ønske fra alle på Fagerli gård.

Cecilia tar en slurk fra koppen med teksten «Verdens beste mamma».

– Jeg kaller henne ikke mamma, sier han.

– Hvorfor?

– Jeg synes ikke det er rett. Hun er mora mi, men ikke mamma. Det er det Mia som er, svarer han.

– Jeg kan aldri bli mammaen din; den som var til stede i barndommen, trøstet deg når du falt og satte på plaster når du slo deg. Mamma er et annet begrep. Du kan bli mor, og det er det jeg er. Men faller han nå skal han få trøst og plaster, sier Cecilia, smiler og kikker bort på Kai Fredrik.

– Går det an å ta igjen det tapte?

– Nei! Å ikke få se han gå for første gang, å ikke få se hans første tegning... Men jeg kan gjøre mye ut av det nå. Jeg kan gjøre det for barnebarna, det jeg ikke fikk gjort for ham.

«Gla i dæ»

På veggen i leiligheten henger en innrammet lapp, med ei kjærlighetserklæring fra sønn til mor – fra den første jula deres sammen: «God morgen! Glad i dæ. Kai Fredrik :)» Det er en kjær erstatning for det første skolebildet og den første tegninga hun aldri fikk ta del i.

– Jeg har savnet det å være mamma. Jeg torde ikke å få noen flere unger etter det som skjedde på grunn av frykten og angsten for at det skulle skje igjen.

– Er han Andreas eller Kai Fredrik for deg?

– Andreas er borte. Han tok dem fra meg. Det går ikke an å få tilbake det de tok, fastslår hun.

– Fått mer ro

– Kai Fredrik har bestandig hatt behov for å høre til en plass. Derfor synes vi det er kjempekoselig at Kai Fredrik har fått muligheten til å få svar og fred – og få dekket et behov, sier Mia.

– Har han endret seg etter at han fant mora si?

– Han fikk mer ro over seg når han snakket med henne første gang. Han fikk åpnet ei dør som har vært mørk i mange år, svarer mamma Mia.

– Han har bevist at han har kommet styrket ut av det, mener Inge.

Framtid

– Jeg er så takknemlig. Over støtten jeg har fått fra familien min gjennom oppveksten min. Forledre og besteforeldre har alltid stilt opp for meg. Uansett. Jeg har vært heldig. Og nå har jeg funnet mora mi. Og fått henne hit. Hun har en stå-på-vilje som få. Gir seg ikke når hun først har begynt på noe. Akkurat som meg, smiler Kai Fredrik og kikker lurt bort på Cecilia.

Vel vitende om at det har resultert i at han har funnet sin egen mor.

I dag feirer de julaften for første gang sammen i Vassbotna.

Endelig kan mor gi sønnen oppmerksomheten hun aldri fikk sjansen til i 23 år.

– Vi har ikke ei fortid sammen. Bare ei framtid, fastslår Cecilia.

Denne saken er levert av Namdalsavisa.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!