Foto: (Sykehjemsliv.blogg.no)

«Å plassere meg her er som å plassere oldemor i barnehagen»

Anita (21) fortviler over situasjonen sin på sykehjemmet.

Publisert

«Jeg må bort herfra. Jeg kan ikke fortsette å bo på sykehjem. Jeg skulle aldri havnet her i utgangspunktet, og nå bor jeg her på femte måneden. Jeg har det ikke bra. Panikken brer seg. Tårene renner. Jeg er i ferd med å bli sprø. Vær så snill, ta meg vekk herfra.»

Slik begynner blogginnlegget til Anita Bjørklund (21). Hun har vært syk i over åtte år.

Lam fra livet og ned siden 2008. I snart et halvt år har hun ligget på Bråset bo og omsorgssenter i Røyken. Bortsett fra Anita bor det utelukkende eldre mennesker på senteret.

Glemt bort

Anita er oppgitt over at politikerne ikke kan gjøre mer for å forbedre den allerede vanskelige livssituasjonen hennes.

«Det er et alternativ. Det finnes et annet sted som vil ta meg. Men det forutsetter at kommunen vil betale, at kommunen er villig til å gjøre slik at jeg får komme dit. Hvorfor gjør dere ikke mer? Hvorfor svarer dere oss ikke? I stedet for lar dere meg bare være her fremdeles. Gjemt bort, glemt bort. Som om dette er det beste stedet for meg, som om det er greit å plassere unge mennesker på sykehjem. Jeg er 21 år. Jeg har aldri fått muligheten til å starte mitt eget liv. Og nå er jeg her; på et sted som er siste endestasjon for mange av oss. Vær så snill, ta meg vekk herfra.» skriver hun.

Anita forteller Side2 at det er et senter på Høyenhall, som ville passet henne bedre.

- Det er privat. Vi har undersøkt situasjonen, og kommunen får refusjon for kostnad ved å ha meg her. Om jeg flytter, må de betale videre. Det heter dog i henhold til helsedirektoratet at rehabilitering skal ivareta hele mennesket også sosialt. Det finnes ikke her, men det vil jeg få på Høyenhall som også jobber med å få til et miljø for yngre mennesker. Det føles helt forjævlig å ikke kunne få komme til et sted der hele jeg blir ivaretatt og som også har mer kompetanse med personer med så lavt funksjonsnivå som jeg har nå. De er klare. Jeg er mer enn klar. Er jeg ikke verdt det? spør hun.

Kan bestemme én ting selv

I sommer var Budstikka på besøk hos 21-åringen på behandlingshjemmet på Røyken. Da fortalte hun til avisen at hun pleier null kontakt med de andre på avdelingen. Hun deltar ikke på fellesmåltider og sitter ikke i stuen sammen med dem.

- Dette er en av de få tingene i livet mitt jeg fortsatt kan bestemme selv, sier hun til avisen.

- Jeg skulle aldri ha vært her. Dette er et sted for gamle mennesker. Den yngste jeg har møtt her var over 40, men han forsvant etter kort tid. Ikke misforstå meg, jeg har ikke noe imot eldre mennesker. Jeg synes synd på dem også, jeg, for det skjer jo ingen ting her. De sitter bare og stirrer ut i lufta, og det er jo kanskje ikke så rart når andakten er ukas høydepunkt, legger hun til.

Foto: (Sykehjemsliv.blogg.no)

Slik beskriver Anita hverdagen sin på sykehjemmet.

- Dagen starter med bekken og stel,l før jeg har første treningsøkt. Så er det tilbake i seng for å hvile før jeg skal opp i rullestolen og blir festet til en sykkel med motor som sykler. Sykkelen står plassert i gangen utenfor avdelingen hvor alt og alle passerer. Senere er det hvile, så middag og så en siste økt. Det er det jeg forholder meg til, forteller hun til Side2.

- Så blir ettermiddagene og kveldene lange, hvor jeg er fryktelig sliten, men heldigvis er mamma her. Hun tar meg ut en tur utenfor bygget her hvis jeg orker. Ellers så bruker jeg tiden til å gå ved å se på TV-serier på PCen. Det er godt å drømme seg bort på den måten.Det er ikke trådløst nett her, men jeg bruker det mobile nettverket på mobil og iPad. Så henger jeg litt med i livet utenfor.

Hun klarer ikke helt å se for seg hvordan fremtiden vil bli.

- Det er ikke så lett å få hodet med på alt som skjer når ting har vært så usikre og uavklart. Jeg vet ikke hvor bra funksjonsnivå jeg kan få eller hvor bra jeg kan bli, men jeg kjemper det jeg kan. Jeg har mange håp og drømmer. Jeg drømmer om å være en del av et studentmiljø, om å kunne jobbe og bidra. Jeg vil bruke det jeg har, sier Anita.

- Det er så mye jeg vil, jeg vil leve. Jeg vil være meg, jeg vil bli forelsket, jeg vil få min egen familie. Det er alle ting langt fram i tid. Først og fremst vil jeg få muligheten til å bo for meg selv og leve mest mulig selvstendig ved hjelp av BPA og nødvendige hjelpemidler. Jeg vil bare leve som en vanlig ung person, jeg vil bli respektert og akseptert. Ikke bli behandlet som et nummer, en sak. Jeg er jo først og fremst Anita.

En gåte

Tilstanden hennes har vært noe av en gåte de siste årene. I 2005 slet hun med stiv nakke og intens hodepine. Etter flere anfall på skolen, ble hun innlagt på Rikshospitalet, til utredning, men svarene lot vente på seg. Året etterpå fikk hun plutselig alle infeksjoner det var mulig å få, ifølge avisen, og til slutt foreslo en bekjent av familien at de burde teste henne for borreliose.

Da den omstridte klinikken Borreliose Center i Ausburg analyserte Anitas blodprøver i 2009, var konklusjonen at hun led av en komplisert og sammensatt infeksjon, forårsaket av bakterier og parasitter, alle såkalt flåttbårne. Anita fikk også vurdering av en annen uavhengig ekspert i utlandet. Ettersom norsk helsevesen avviser den tyske klinikkens metoder, ble Anita aldri ferdig utredet og ligger nå på sykehuset uten en diagnose.

Anita har et ønske om å bli overført til Sunnås eller et tilbud på det hun kaller «en skikkelig rehabiliteringsavdeling på sykehus».

- Som å plassere oldemor i barnehagen

- Jeg kunne til og med ha vært her, hvis dette var en fullt utbygd rehabiliteringsavdeling, atskilt fra sykehjemmet, med pasienter i alle aldre. Ikke minst flere unge mennesker, sier hun til Budstikka.

«Å plassere meg her er som å plassere oldemor i barnehagen. På hver vår ende av skalaen, på hver vår ende av livet. Blant død og skrik og fortvilelse prøver livet, latteren og gleden å ikke fordufte. (...) Tårene renner og jeg hater denne driten. Uansett hvor mye jeg kjemper, uansett hvor mye mamma kjemper for meg, så kommer jeg meg ikke vekk herfra. Det ser ikke ut til å plage de med makten til å gjøre en forskjell, det ser ikke ut til å plage den ene her som har fått det største ansvaret for meg. Jeg vil ikke råtne i en seng på et sykehjem. Jeg kan ikke være her mer. Vær så snill, ta meg vekk herfra» skriver hun.

Hva synes du om behandlingen Anita får av helsevesenet? Si din mening i kommentarfeltet.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!