Kosestund med Knopfler

Mark Knopfler lot låtene og gitaren snakke sitt nydelige språk i Oslo Spektrum.

Mark Knopfler
Oslo Spektrum

Mark Knopfler viste med tydelighet at han fortsatt har det i seg da han ga ut et av fjorårets fineste album.

Les anmeldelse:Ballademesteren vender tilbake
Les også:Vil lære å spille death metal

Det var imidlertid få låter fra «Kill to Get Crimson» å spore i Spektrum søndag kveld, selv om den - i all sin enkelhet - nydelige «True Love Will never Fade» var et av konsertens mange flotte øyeblikk.

VAR DU PÅ KONSERTEN? FORTELL HVA DU SYNES PÅ MUSIKKFRELST

Det betydde at folk fikk desto mer av det de hadde kommet for – gode, gamle hits.

«Kill to Get Crimson» hadde likevel innvirkning på kvelden. Plata er av det virkelig organiske slaget, og Knopflers medbrakte seksmannstropp speilet lydbildet med sine innslag av trekkspill, fele, steel, fløyte og mandolin på toppen av det vanlige kompet.

Signatur
Dermed fikk vi eksempelvis en helt nydelig akustisk versjon av «Brothers In Arms» kun elektrifisert av hovedpersonens gitarspill.

Han trenger ikke si så mye, den 58 år gamle skotten. Gitaren taler gjerne for seg selv.

Signaturene han får ut av sin krystallklare Fender Stratocaster og sin skitne Gibson Les Paul er intet mindre en magisk.

Det er så riktig som den britiske forfatteren Douglas Adams skrev i HGTTG-oppfølgeren «So Long, and Thanks for All the Fish»:

«Mark Knopfler has an extraordinary ability to make a Schecter Custom Stratocaster hoot and sing like angels on a Saturday night»

Autoritet
Det virkelig store gitarhøydepunktet kom med Dire Straits-klassikeren «Sultan Of Swing», med en lang avsluttende solo man formelig kunne merke fikk gåsehuden i Spektrum til å piple fram.

Den ble fullt fortjent beæret med stormende jubel og stående applaus fra en forsamling godt opp i førtiårene i gjennomsnitt.

Ovasjonen ble mottatt med et beskjedent «tusen takk», ganske betegnende egentlig for artisten Mark Knopfler.

Han er en autoritet som ikke trenger å gjøre annet enn å la låtene snakke.

Perfekt
De står som påler og er bare å nevne i fleng: «Cannibals», «Sailing to Philadelphia», «Romeo and Juliet» (med nok en fabelaktig solo) «Marbletown», «Postcard from Paraguay», «Telegraph Road», «So far away from me» og «Our Shangri-La».

Sistnevnte starter med «It's the end of a perfect day», en strofe det føles veldig naturlig å avslutte denne anmeldelsen med.

VAR DU PÅ KONSERTEN? FORTELL HVA DU SYNES PÅ MUSIKKFRELST

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

NA blogg.no

Side2 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side2.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.