Publisert 15.02.07 14:34 | Sist oppdatert 15.02.07 23:54

(SIDE2:) Mandag kommer Geir Zahl fra Kaizers Orchestra med soloplaten «Nice For A Change». Å si at platen er noe annet enn Kaizers Orchestra er ikke å ta for hardt i. På solodebuten flørter Zahl med americana, og helter som Bruce Springsteen.

Leste teksten på doveggen
Borte er de disharmoniske og småskeive Kaizers-låtene, og Zahl sitter igjen med harmonisk og velarrangert rock.

- Sangene har jeg skrevet mellom slagene med Kaizers, når jeg kommer hjem fra lange turneer og den vanlige tomheten oppstår, sier Zahl til Side2.

Og nettopp turnélivet har sneket seg inn på «Nice For A Change» - i hvert fall ga turnélivet inspirasjon til låten «Friday Nights». Den første linjen i sangen åpenbarte seg for Zahl etter et sjøslag på rockeklubben med det megetsigende navnet Wild At Heart.

- Vi hadde parkert bussen utenfor Columbiahalle, og skulle på byen sammen med bookingbyrået vårt. Sjefen la kortet i baren på Wild At Heart, en skikkelig rockebule, humrer han.

- De hadde noen drinker der som var så sterke at man måtte holde dem unna åpen ild, og vi drakk noen drinker som jeg kalte Sauron. Det ble en mayhem night, forklarer han.

- Neste dag da jeg våknet i bussen skulle jeg på dass inne i Columbiahalle. Jeg var fyllesjuk og hvit som et laken og sliten så det holdt. Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle gjøre noe galt. På veggen inne på toalettet stod det en setning: «every woman is a widow». Jeg tenkte, satan det var en god setning, og slik begynte den sangen, sier Zahl.

«It seems like every woman is a widow, and every town is a shithole
I've been going for a week or two, just trying to get through».

- Det var den stemningen jeg var i akkurat der og da, flirer han.

Selv om han skriver også for moderskipet Kaizers Orchestra, er det noe annet å skrive til sin egen soloplate. Ikke minst fordi han slipper til med flere sanger, men også fordi han kan uttrykke seg på engelsk.

- Jeg har jobbet mye med tekstene. Det er en viktig del av å lage musikk, særlig på engelsk. Det er liksom opplest og vedtatt at folk hører bedre etter når man synger på norsk, så da må du ha skikkelige tekster. Men på engelsk er det annerledes. Det er ikke så mange som blir arrestert på engelske tekster, med mindre du går rett i blødme-klisjeene, sier han.

Tilbake til gamle helter
For en gitarist som de fleste forbinder med dyster og skranglete omparock, er det uvante takter på den nye platen. Han legger ikke sjul på at han har vendt tilbake til heltene fra purunge dager.

- Ja, det er jo det. Jeg fikk «Born In The USA» da jeg var elleve, og var inne i den typen musikk på den tiden. Men da jeg var 16-17 år gammel var det grunge og støyende rock som gjaldt, og da synes jeg denne musikken var ganske lam, sier Zahl.

- Men for et par år siden fikk jeg et kick på den typen musikk igjen,og ikke bare tøffe riff og musikk som knekker ribbena dine, sier han, og legger til at han forstår Kaizers-fans som stiller seg hoderystende til hans dempede musikalske side.

- Jeg skjønner Kaizers-fansen som er 18 år gamle og ikke skjønner denne greia. Det kan være de skjønner det når de er 30, sier han.

- Døv melankoli
Men at han har begitt seg ut i melankoliens verden er han ikke nødvendigvis med på.

- Jeg liker å spille litt melankolske sanger i dur istedenfor moll, som «Hold On» på platen. Hvis den hadde gått i moll ville den blitt tragisk og trist. Og det synes jeg er jævla døvt. Utrolig kjedelig. Men jeg liker at det er en melankolsk kjerne i sanger, uten at det er sippete, sier han.

Klikk her for å besøke Zahls side på My Space.

• På forsiden nå