• Bileier
• Vær
• Dating
• Horoskop
• MittOppdrag
• Blogglisten
• Nettspill
• Momondo
• Hjerneklubben
• Lotto
• Minspot
• Side2Vintage

Av: Michael Jones
Publisert 10.02.09 10:30

Lily Allen
It's Not Me, It's You
EMI

Unge frøken Allen har vært et fast innslag på kjendissidene i de fleste publikasjoner siden sin meteoraktige ferd mot poptoppen i 2006. Og med en slik eksponering av hennes privatliv, kan det fort bli lett å glemme at Lily - til tross for at hun er virkelig god på å være kjendis - først og fremst er en vittig og særegen artist.

Åpningssporet «Everyone's At It» er en svært fengende poplåt hvor hun moraliserer (stein i glasshus, anyone?) og advarer mot overdreven pille- og narkotikabruk, mens den nydelige og elektronikapregede singelen «The Fear» tar et oppgjør med kjendislivet. Med tunga godt plantet i kinnet synger hun «I’ll take my clothes off, and it will shameless. But everyone knows that’s how you get famous».

Når både narkotika og kjendislivet har blitt tatt for seg, kan Lily (heldigvis) gå tilbake til det hun kan best. Nemlig å skildre de små og nære tingene. Ta for eksempel den spaghettiwestern-influerte «Not Fair», hvor Allen beskriver sin skuffelse over en ellers perfekt manns prestasjoner i senga. Tematikken ligner for øvrig mistenkelig på Lilys uttalelser etter bruddet med den 45 år gamle kunstmogulen Jay Jopling.

De beste låtene på «It's Not Me, It's You» er strålende stykker pop, men skiva skjemmes noe av litt for mange sukkersøte midtempo-låter, som for eksempel «I Could Say» og «Who'd Have Known». Da er den herlige og George Bush-kritiske «Fuck You» atskillig mer interessant og fengende. Hvis denne ikke blir gitt ut som singel, vil undertegnede bli svært overrasket.

Fans av Allens forrige plate har derimot ingenting å frykte. Lily leverer varene, hun. Men det er ikke til å unngå at hennes begrensede vokal og til tider småbanale tekster gjør at 12 låter på rappen føles en smule ensformig.

En ålreit popskive er det, okke som.

Info: