• Bileier
• Vær
• Dating
• Horoskop
• MittOppdrag
• Blogglisten
• Nettspill
• Momondo
• Hjerneklubben
• Lotto
• 007
• Auksjon

(VALLE HOVIN/SIDE2): The Rolling Stones har ikke blitt et år eldre siden sist de gjestet Norge. Det er jo faktisk bare ti måneder siden Mick Jagger & Co. begeistret Koengen i Bergen. Da regnet det kattunger og jeg har aldri vært så våt etter en konsert, selv ikke på årets Quartfestival.

Gråtende voksne
Det så imidlertid ikke ut til å skremme de samme folkene til igjen å ta turen for å se sine aller største helter, ja, guder for noen, på Valle Hovin i Oslo. Til det er begivenheten for stor.

Stones er noe man strengt tatt ikke har lov til å gå glipp av når de kommer på besøk. For det første blir jo muligheten for at det er siste sjanse stadig større. For det andre snakker vi om et av tidenes viktigste band.

Det starter ganske så selvfølgelig med «Start Me Up». Ordene «You Make a grown man cry» kunne selvsagt ikke passet bedre på det aldrende publikum.

Gåsehud
«You Got Me Rocking», «Rough Justice», «Bitch», «Monkey Man» og «You Can’t always Get What You Want» ruller konsertsettet ufortrødent videre, men det kommer ikke SKIKKELIG i gang før bandet avslutter den påfølgende «Midnight Rambler» i en lang, og etter hvert svært medrivende up tempo bluesjam.

Først da virker det som om Mick får skikkelig fot. Og når den mannen får føling, er det ingenting som kan stoppe Stones. Særlig ikke når Keith Richards også viser seg å være i praktslag til tross for rapporter om det motsatte fra grannelandet.

Herfra og ut er det bare fryd. De hyller James Brown med hans «I Go Crazy», og lar sin fantastiske soulkorist, Lisa Fischer, få boltre seg til gåsehuden pipler fram.

Ekstasen følges opp med countrysløye «Tumbling Dice» før Richards får overta vokalen på «You Got The Silver» og «Wanna Hold you».

Ydmykhet
Ikke all verdens stemmeprakt på mannen, men det vet vi jo fra før, og de manglende evnene tar han igjen på sjarm. Når han så er ferdig med sine minutter i fokus flyter den mobile delen av sceneriggen ut blant publikum med hele bandet på slik at de blir stående midt på stadion. Dermed får også de bakerste gleden av å se bandet på nært hold tonesatt av «Satisfaction» og «Honkey Tonk Women».

Konserten avsluttes tilbake på hovedscenen med killerrekka «Sympathy for The Devil», «Paint it Black» og «Jumpin Jack Flash».

«Brown Sugar» utgjør ekstranummeret. Den var første singel fra klassiske «Sticky Fingers» som kom ut i 1971, seks år før jeg ble født. Jeg må således innrømme at det er med stor grad av ærbødighet man anmelder sådanne herrer.

- Kick!
Derfor bør det være rom for en kommentar fra en av dem som har vokst opp med dette monstrøse bandet, og som har fulgt dem gjennom et helt levd liv. Jeg ringer min vordende svigermor.

- Hallo?

- Hei sann! Ja, hvordan føler du deg nå?

- Jeg er utrolig høyt oppe! Det var et skikkelig kick! Samtlige utøvere, kanskje særlig Keith Richards, var med hele tida. Ingenting av det vi hadde lest i avisene på forhånd stemte. En annen ting som imponerte meg er at det var så mange unge mennesker på konserten. Jeg trodde kanskje det bare ville komme folk på min alder, men det var jo folk i alle aldere der. Jeg tror jammen vi har gitt ungdommen god oppdragelse!

- Du var jo i Bergen og så dem i fjor også. Hvordan vil du sammenligne konsertene?

- Jeg synes sceneopptreden var bedre i år, men jeg hadde kanskje et enda bedre inntrykk i fjor for da sto jeg helt framme. Men likevel, det var mer guts i år. Og stemningen rundt meg var helt super.

- Hva sier du hvis jeg gir konserten en sekser, da?

- Da er du velkommen i familien!

SE FLERE BILDER UNDER

Info: