FLINK PIKE: Da Hedda Kise ble syk, trengte hun å få luftet de negative følelsene sine. - Jeg følte at det ikke var rom for å snakke om de negative følelsene jeg hadde, og som den flinke piken jeg fortsatt var, gjorde jeg det heller ikke, sier hun.
FLINK PIKE: Da Hedda Kise ble syk, trengte hun å få luftet de negative følelsene sine. - Jeg følte at det ikke var rom for å snakke om de negative følelsene jeg hadde, og som den flinke piken jeg fortsatt var, gjorde jeg det heller ikke, sier hun. Foto: Helle Nilsen (Mediehuset Nettavisen)

Hedda Kise:  - Til og med da jeg var syk, smilte jeg og spøkte med hjerneskaden

Da Hedda Kise (43) var alvorlig syk, følte hun at alle rundt henne var livredde for å fokusere på det negative.

(SIDE2):  - Det ble som et fengsel. Jeg holdt på å eksplodere, sier hun til Side2.

For det programleder og kunstner Hedda Kise hadde behov for var ikke å være flink nok, takknemlig nok eller uselvisk nok. Hun trengte å få luftet de negative følelsene sine.

 - Jeg har vært flink pike hele livet. Til og med da jeg var syk smilte jeg og spøkte med hjerneskaden. Jeg følte at det ikke var rom for å snakke om de negative følelsene jeg hadde, og som den flinke piken jeg fortsatt var, gjorde jeg det heller ikke.

Som mange har fått med seg så ble det oppdaget at Hedda Kise hadde en hjernesvulst for snart ti år siden. Tre timer etter at svulsten ble oppdaget ble hun innlagt på intensiven på Rikshospitalet og morgenen etter ble hun operert for første gang.

Tiden etterpå var preget av mye smerter og rehabilitering og etter seks måneder ble hun sendt hjem til fire barn uten hjelp i huset.

 - Jeg bet tenna sammen og kjørte på i god gammel flink pike-stil, sier hun.

Det resulterte i at hun en dag kollapset på kjellergulvet og ble hentet i ambulanse. Hun var helt utbrent og i to uker lå hun på Rikshospitalet uten å klare å reise seg uten hjelp. Det ble konkludert med at hun trengte hvile og fysioterapi.

 - Men det jeg følte at jeg trengte var noen å snakke med. Noen å lufte de negative tankene mine med, en psykolog eller noen som kunne høre på at jeg klaget litt. Men det var liksom ikke rom for det.

PROGRAMLEDER, KUNSTNER, BLOGGER OG FOREDRAGSHOLDER : - Vi snakker om ære i andre kulturer, men vi har en stor æreskultur i Norge, mye større enn mange tror, sier Hedda.

 - Alle var livredde for å fokusere på det negative

I blogginnlegget «Jeg har hatt en hemmelighet» forklarer Hedda hvordan hun opplevde det hun kaller positivitetstyranniet, mens hun selv var syk:

«Alle rundt meg– både på sykehuset, hjemme og i media – var livredde for å fokusere på det negative med det som hadde skjedd med meg og mente at vi måtte holde fokuset på det positive. For meg ble det et fengsel.»

 - Jeg får daglig meldinger fra folk som også opplever at det er slik når de møter motgang, er alvorlig syke eller uføre, sier hun.

 - Og dette positivitetstyranniet, som er positiv på overflaten, gjør at summen er negativ for svært mange enkeltmennesker. Og for samfunnet som helhet.

Hedda beskriver seg selv som en typisk flink pike som barn. Jeg var pliktoppfyllende og høflig med beste karakter i alle fag på skolen.

 - Vi trenger en balanse i livet, det får vi bare hvis vi anerkjenner både negative og positive følelser. Det er som alt annet i livet, som alkohol, mat, sex, jobb og trening. Det må være en balanse for at det skal kjennes bra.

 - Vi har en stor æreskultur i Norge

Hedda forteller også at hun akkurat har kommet igjennom nok en livskrise.

 - Den er ikke over heller, sier hun til Side2.

 - Men jeg har allikevel et godt og spennende liv. Jeg finner lykkelige øyeblikk i alt som skjer.

Hedda Kise forteller at hun har tro på å dele og derfor skrev hun også blogginnlegget «Jeg har hatt en hemmelighet» der hun også knytter kunsten og bildene sine til sin egen historie.

 - Det er mitt bidrag til å prøve å endre samfunnet.

 - Hva tenker du må endres i samfunnet?

 - Skamsamfunnet må endres. Vi snakker om ære i andre kulturer, men vi har en stor æreskultur i Norge, mye større enn mange tror.

 - På hvilken måte?

- Vi skal tenke positivt, vi skal ikke snakke om negative ting. Det fins mange samfunnskonstruerte normer og regler. Noen kaller det kanskje jantelov. Jeg tror det for mange handler om at de mister ære dersom de snakker om det «uperfekte».

 - Ingen er lykkelige hele tiden

 - Hvorfor tror du vi jager det «perfekte» hele tiden?

 - Det er som hunden som jager sin egen hale. Bare jeg blir perfekt så blir jeg lykkelig. Men ingen er lykkelige hele tiden. Det betyr heller ikke at vi ikke kan ha lykkelige øyeblikk. Jeg mener det uperfekte er det perfekte og det lærte jeg også da jeg ble programleder i «God Morgen Norge» bare 24 år gammel. Folk likte at jeg gjorde feil og ikke forsøkte å skjule det - og derfor var jeg også perfekt i den rollen, ler hun.

LES OGSÅ: Adrian Lorentsson: - Jeg har fått nok av kjendiser som «snakker ut»

For Hedda Kise hadde nemlig null erfaring som programleder da hun fikk jobben som programleder i «God Morgen Norge» sammen med Øyvind Mund i 1997.

 - Jeg hadde ikke engang sett på TV 2 før jeg gikk på auditon, innrømmer hun.

Det hun egentlig ville var nemlig å jobbe i NRK som utenrikskorrespondent og politisk reporter.

 - Da TV 2 ringte og ville ha meg på audition så tenkte jeg egentlig å bare bli en erfaring rikere.

Men så ble det jobb i TV 2 der hun var programleder for «God Morgen Norge» hver eneste uke, i tillegg til å være programleder for «God Kveld Norge» det første året.

(Artikkelen fortsetter under)

Hedda Kise under lanseringen av høstprogrammet til TV 2 i 2012.

 - Jeg var «flink» til alt, bare ikke egen lykke

Siden fulgte diverse programlederjobber på rekke og rad.

 - Jeg fødte også fire barn innimellom her, sier hun.

Som den flinke piken hun var, satt hun også i foreldreutvalg i barnehagen, trente 5-6 ganger i uka, arrangerte vennemiddager og barnebursdager i fleng.

I blogginnlegget sitt skriver Hedda at hun sysselsatte seg enda litt mer da hun følte seg sliten.

Da Hedda Kise malte dette bildet som heter «Keeping Silent» ville hun illustrere hvordan det kan føles å ikke få utløp for de negative følelsene.

«For å kompensere for at jeg var sliten, begynte jeg til og med å ha tellekanter – i boden! Jeg var livredd for å legge meg ned i senga eller sette meg ned på sofaen et par sekunder, fordi jeg visste at hvis jeg slappet av bare litt, så ville jeg ikke klare å reise meg igjen og alt ville rakne rundt meg.»

 - Jeg var flink til alt, bare ikke egen lykke, sier hun.

Etter at hun ble operert og hjernesvulsten ble fjernet, fortsatte hun i samme spor enda hun hadde sett døden i øynene.

  -  Jeg måtte jo være flink pike også etter at jeg var operert. Og jeg husker at det føltes forferdelig i rehabiliteringstiden fordi jeg ikke kunne gi noe tilbake da jeg trengte hjelp. Det i seg selv er nok et grunnleggende behov for oss mennesker. Det å kjenne på at vi har bidragsevne. Jeg tror ikke at mestringsfølelse er det som er viktig for de fleste, men heller bidragsevne. Fordi det er et grunnlegende behov å kjenne at det vi gjør betyr noe for andre, og mange som er alvorlig syke sliter ofte med følelsen av å ikke bidra.

LES OGSÅ: Mammablogger: - Man må få lov til å være trist og pottesur

 - Jeg merker fort når folk ikke forstår

 - Hvorfor er det så viktig å snakke om og kjenne på det som er vanskelig?

 - Det gjelder å tørre å kjenne på det vonde. Og dersom man ikke for utløp for de negative følelsene sine så blir man jo en atombombe av frustrasjon. Det fysiske og psykiske henger også sammen og det å ha angst for eksempel, er som en forkjølelse. Det er jo bare kroppens måte å si fra på.

 - Hvorfor er det så vanskelig for mange å snakke om?

Hedda på den røde løperen under åpningen av Oslo Fashion Week i 2010.

 - Mye handler om at det ikke er akseptert og at vi ikke vil fremstå som sytete. Det er vanskelig å være en belastning, for det å være en belastning for andre er en enda større belastning enn den belastningen vi allerede står i.

 - Noen føler kanskje at andre ikke tåler det?

 - Ja, man må velge sitt publikum når man velger å være åpen. Jeg merker fort når folk ikke forstår eller ikke klarer å romme det som er vanskelig. 

 - Hvorfor tror du det er slik?

 - Fordi folk er redde for å havne i kriser selv. Det blir på en måte en billig forsikring for dem. Å bare ville høre at det går bra til slutt.

 - Jeg holdt kjeft

Hedda Kise opplevde at hun skammet seg over sine egne negative følelser.

 - Jeg turte ikke engang å kjenne etter og anerkjenne dem. Det var på en måte et bevis på at jeg ikke var takknemlig nok for at jeg hadde overlevd. Så jeg skjulte det jeg følte og holdt kjeft.

(Artikkelen fortsetter under)

Da Hedda først åpnet opp og ba om å få snakke med noen følte hun det skummelt.

 - Jeg hadde jo gjort som andre hadde forventet av meg hele livet. For meg var det skummelt å romme det negative, men jeg skjønte at dette må jeg gjøre. Jeg må gjøre det folk ikke sier jeg må gjøre. Og det i seg selv er jo skummelt.

Å få snakke med noen ble vendepunktet for Hedda. I blogginnlegget sitt beskriver hun det slik:

«Det var da jeg åpnet opp for de negative følelsene – og fikk anerkjennelse for dem – at jeg kunne samle nok styrke til å bevege meg videre. Det skulle ikke mange samtalene til. Og det betyr IKKE at jeg ikke er flink til å tenke positivt. Uten positive tanker, hadde jeg helt sikkert gått til grunne for lenge siden.»

I dag har Hedda snudd det negative i livet til noe positivt for seg selv og andre. Hennes kunstverk, inspirert av egne livserfaringer, selges i flere av landets gallerier og hun holder også foredrag om hvordan komme seg gjennom livskriser. I tillegg skriver hun tekster for å gi håp og inspirasjon på bloggen sin.

LES OGSÅ: Mammablogger: - Man må få lov til å være trist og pottesur

Mest sett siste uken

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

NA blogg.no

Side2 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side2.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.