• Spesial
• Vær
• Match
• Horoskop
• MittOppdrag
• Blogglisten
• Nettspill
• Momondo
• Hjerneklubben
• Lotto
• 007
• Auksjon

(SIDE2): Onsdag ble det holdt pressekonferanse i Gyldendals lokaler i Oslo. Anledningen var lanseringen av boka «Brev til en minister». Les saken: - Ble funnet i en blodpøl.

Til stede på lanseringen var både brukere og pårørende i tillegg til tidligere statsråd Ansgar Gabrielsen og nåværende helseminister Sylvia Brustad.

Fått en jobb
Lars Poverud, ansatt i Rådet for psykisk helse representerte brukerne på pressekonferansen med sitt brennende innlegg. Han har slitt med psykiske problemer det meste av sitt liv.

- Jeg har søkt på 100 jobber, og jeg har fått en eneste en. Og det er i Rådet for psykisk helse.

Der jobber han nå i en 40 prosent stilling. Poverud har valgt å være åpen om sine psykiske lidelser, men det har altså hatt sin pris.

- Jeg vil ikke jobbe et sted hvor man ikke tør å satse på sånne som oss, sier han og oppfordrer arbeidsgivere rundt om å ta sjansen på en som livet ikke har stelt så pent med.

- Vi har masse ressurser, bare noen tror på oss.

Redd for følelser
En annen som har slitt personlig og i tillegg har slitt for å bedre vilkårene for fattige og folk med psykiske problemer er Elin Sverdrup Thygeson. Hun ble tvangsinnlagt på Dikemark sykehus da hun var 30 år gammel. Hun startet Galebevegelsen i 1989 og Fattighuset i Oslo i 1994. Onsdag fikk hun Tabuprisen av Rådet for psykisk helse.

- Psykiatrien er så redd for følelser. Man skal ikke føle noe eller reagere, da får man medisiner med en gang, sa hun i sin takketale.

Også leder for de pårørendes landsforening Carl Fredrik Aas har opplevd psykiatrien på nært hold og mener målene på ingen måte er nådd.

- Jeg håper virkelig dette er øyeblikket hvor norsk helsevesen skal ta dette på alvor.

LES NOEN AV DE PÅRØRENDE OG DE BERØRTES HISTORIER FRA BOKA HER:

«Etter selvmordet ble vi ikke kontaktet av noen»

«Jeg er en mann på 67 år som mistet min sønn på 41 år ved selvmord for ikke så lenge siden. Min sønn fikk til stadighet høre fra sin fastlege at han måtte «bare være flink å ta medisinene sine» så ville alt bli bra. Det var det eneste tilbudet han fikk. Ved ett selvmordsforsøk lå han i koma i ca. en uke og ble bare utskrevet uten noe som helst slags tilbud. Det eneste han ble utskrevet til var til sine eldre foreldre som selv var syke (Jeg er rullestolbruker og har muskelsvinn).

Etter selvmordet ble vi ikke kontaktet av noen og vi ble bare sittende med masse tomhet og selvbebreidelser. Når skal dere også ta oss pårørende på alvor som sitter igjen uten noe tilbud?»

«En vekter kalte en narkoman for søppel»

«Onsdag 24. august ca. kl. 13.30 kom jeg gående fra Oslo Sentralstasjon mot bussterminalen. På broa over veien satt en stakkar narkoman, stille med bøyd hode og et pappkrus foran seg. Han sier aldri noe. Jeg har sett ham i all slags vær, sommer som vinter, i regn og kulde. Plutselig kommer en ung vekter i rød uniform og behandler ham meget bryskt. Høyt sier han at søppel som han har å komme seg vekk. Jeg ble sjokkert og spurte han om han kalte vedkommende for søppel, og det bekreftet han. For det var jo det han var. At det går an å kalle et menneske for søppel. er mer enn jeg kan begripe. Jeg fikk tak i den narkomane gutten etterpå og prøvde å trøste ham. Han fortalte da at vekteren hadde vært hårdhendt mot ham. Etterpå satt jeg meg ned på en benk og gråt.»

«Jeg tror han har klikket totalt»

« Hei. Jeg er en jente fra et sted utenfor Ålesund. Har en far som hele sitt liv har gått ut og inn av institusjoner (eller mest ut og inn av alvorlige depresjoner, uten å få den hjelpen han trenger). Dette året er situasjonen blitt verre enn noen gang. Jeg tror han har klikket totalt. Men det verste er å oppleve at jeg verken får prate med fastlegen hans eller noen andre personer. Jeg har ingen mulighet til å hjelpe ham når ingen vil høre på meg eller tror meg. Det endte heldigvis med at han selv kontaktet legen og ble innlagt på H. sykehus. Etter to-tre uker på H. valgte han å komme hjem (og det verste av alt - de lot han dra hjem). Han er ikke blitt noe friskere, og hver dag må jeg gå bort i huset hans for å sjekke om han enda lever. Jeg er så skrekkelig lei av å ta meg av en psykisk syk mann, som egentlig burde vært innlagt en plass»

«Personalet studerer, leser aviser og spiller kort»

«Det nytter lite å dytte masse ressurser inn i en psykiatri som ikke vedkjenner seg at holdningsendrende tiltak er helt nødvendige. Personalet studerer, leser aviser og spiller kort på arbeidet og på kontorene, mens pasientene sitter ensomme i fellesrommene, eller bortstuet i skitne leiligheter i såkalte psykiatriske omsorgsboliger. At ansatte ikke hjelper beboeren, verken med koordinering av hjemmehjelp eller handling av mat og klær, har ført til at det ansettes ekstra mange mennesker slik at beboeren i det hele tatt skal få hjelp til noe. med en gang det oppstår noe vanskelig og pasientene blir for brysomme, skyves problemene over til akuttmottakene på sykehusene.»

«Enten er jeg dårlig til å forklare meg eller så er du treg i oppfattelsen»

«Enten er dårlig til å forklare meg eller så er du treg i oppfattelsen, men hvorfor anbefaler du oss å ta kontakt med fastlegen eller sykehuset når de har gitt opp å hjelpe oss fordi de ikke vet hva de skal gjøre videre? Vår datter bruker ca. 15 Paralgin Forte om dagen fordi dette er det enkelt å skrive ut, og da sover hun så godt, samt at leveren blir ødelagt. Det er hjelpen vi får fra det offentlige. men vi skal fikse dette selv om vi må ta opp lån og selge huset, vi har jo vært skattebetalere i 30 år, både min kone og jeg, så dette fortjener vi jo tross alt. Forventer ingen nye kommentarer eller svar for det blir jo like mye svada hver gang med henvisning til paragraf ditt og paragraf datt når vi tar kontakt med det offentlige perfekte systemet ditt»

«Det er tvangsbruken jeg reagerer sterkest på»

«Når jeg skriver «forventer» i første linje så innebærer dette kun en forventning-og intet annet. ingen trussel om noe som helst. Kun en dyp forventning. En forventning om å bli tatt på alvor. så denne mailen er intet annet enn et utslag av min frustrasjon over det psykiatrien gjorde, og en frustrasjon over at ingen har fanget opp min situasjon ennå.

De fem årene fra 1994 til 1999 kostet meg;

- en frivillig innleggelse som sykehuset kort tid etter omgjorde til tvangsmedisinering.
- 3,5 års frivillig medikamentering som endte med en livstruende medikamentell bivirkning som førte til mer enn et års rehabilitering fra tre ukers mer eller mindre bevisstløs tilstand, via fullstendig pleietilstand.

- Og så en tvangsinnleggelse oppå toppen av det hele til slutt. Det er tvangsbruken jeg uten tvil reagerer sterkest på. Den livstruende medikamentelle behandlingen med påfølgende intravenøs behandling og rullestolbruk m.m. var mindre alvorlig. Dette handler om at psykiatrien i Norge setter sykdomsbehandling høyere enn menneskerettigheter».

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!

Info: