Lunkent inferno

”Inferno” framstår som en falmet kopi av fortellingen som gjorde de fleste av oss kjent med kunstkodeknekkeren Robert Langdon.

Inferno

USA 2016

Regi: Ron Howard

Med: Tom Hanks, Felicity Jones, Omas Sy, Ben Foster, Sidse Babett Knudsen

Aldersgrense: 15 år

”Inferno” er den tredje filmen basert på Dan Browns spenningsbøker om professor Robert Langdon, som inntok nattbordene i de tusen hjem med ”Da Vinci-koden”. Dermed er det på ny duket for mer eller mindre spenningsfylt kodeknekking med utgangspunkt i verdens kunstskatter, igjen med Tom Hanks i hovedrollen og Ron Howard i registolen.

 

Langdon våkner denne gang i en italiensk sykeseng med hjernerystelse, skuddsår og hukommelsestap. Han har knapt rukket å forstå hvilken by han er i (naturligvis ved å gjenkjenne den arkitektoniske kulturskatten han skimter utenfor vinduet) før han oppsøkes av opptil flere folk som ikke nødvendigvis vil ham vel, og må legge på flukt med den høyhælte legen Sienna Brooks (Felicity Jones).

Tom Hanks og Felicity Jones som Robert Langdon og Sienna Brooks i Inferno.

I sentrum for det konspiratoriske plottet, som framstår som en uinspirert og falmet kopi av ”Da Vinci-koden”, står nå den italienske middelalderpoeten Dante Alighieri og hans inferno. Samt en annerledestenkende milliardærbiolog ved navn Bertrand Zobrist (Ben Foster), som har kommet opp med en ikke nødvendigvis allment akseptert løsning på verdens overbefolkningsproblem.

Nå skal man naturligvis ikke forvente fullstendig realisme og troverdighet i en film hvor verden skal reddes ved å løse kunstrelaterte gåter. Ikke desto mindre sliter ”Inferno” med å rettferdiggjøre at de mange ledetrådene om Zobrists plan er lagt ut i første omgang, og at Langdon på død og liv må reise rundt for å finne dem. For ved minst en anledning kunne et nettsøk sannsynligvis ha gjort samme nytten.

Tom Hanks og Felicity Jones løser livsviktige oppgaver i Inferno.

Dessuten støtter handlingen seg i for stor grad på stadige flashbacks, hvor Langdons minner gradvis kommer tilbake i kombinasjon med noen middels uhyggelige helvetesvisjoner. I tillegg til en del scener hvor ulike karakterer nærmest holder lengre foredrag om hensikten bak sine handlinger og planer, slik skurkene i b-filmer liker å gjøre.

”Inferno” er med andre ord ingen godt fortalt film. Og ved å ikke helt få det til, viser den at det er en kunst å lage god underholdning.

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

Promotion med annonselenker

De største trendene for vår og sommer 2017

Promotion med annonselenker

Her er interiørtrendene for 2017

Blogg.no

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på Side2.no gjennom bildeshout. Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.

Les også