Inspirert gladvold med Jesse Eisenberg og Woody Harrelson som skyter seg gjennom et USA befolket av zombier.
Zombieland -USA 2009. Regi: Ruben Fleischer. Med: Jesse Eisenberg, Woody Harrelson, Emma Stone, Abigail Breslin, Amber Heard og Bill Murray
Aldersgrense: 15 år
Vampyrer synes å suge til seg nesten all oppmerksomhet på filmlerretet og fjernsynsskjermen for tiden. Men det finnes en annen popkulturell form for vandøde som heller aldri har gått helt av moten, nemlig zombier. Sist sett på norske kinoer med nazivri i«Død Snø», om jeg da ikke har glemt noen nyere titler.

I «Zombieland» er årstallet 2012. Det er for så vidt ikke så lenge til, men her har USA rukket å bli til de levende dødes forente stater. Jesse Eisenberg («The Squid and the Whale») spiller en ung nerd som har lært seg å overleve blant de menneskespisende monstrene ved å følge et strengt sett med leveregler. Det viser seg at han i hvert fall ikke er det eneste mennesket som ikke har blitt smittet av kannibalinfluensaen, da han møter den mer frilynte, småkakehungrende zombieslakteren Tallahassee (Woody Harrelson).
Han har tatt navnet sitt etter stedet han kommer fra, for ikke å bli for dus med folk han senere muligens må avlive. Og som ut ifra samme logikk døper vår nervøse venn for Columbus, etter fødebyen i Ohio han vil tilbake til.
Kort etter støter de også på to herlig frekke søstre med noen utspekulerte måter å holde seg levende på. Og resten er road movie med hyppige innslag av zombie-gladvold, som også gir rom for en søtere romanse enn forventet.
Samt en frydefullt unødvendig, men likevel inspirert «cameo» fra en av Amerikas morsomste skuespillere, i rollen som seg selv. Vil du vite hvem, finner du navnet hans sist i rollelista i starten av anmeldelsen. Men det kan være gøy å la det være en overraskelse.
Selv om det er mulig å la seg skremme av den tidvis skikkelig brutale «Zombieland», er dette en splatterkomedie med vekt på tull, tøys og tivoli. Bokstavelig talt, da filmen faktisk ender opp i en fornøyelsespark.
Okay, «Zombieland» når ikke helt opp til splatterkomediene «Shaun of the Dead» og «Drag Me to Hell». Først og fremst hadde den nok tjent på å terpe litt mindre på Columbus’ nummererte overlevelsesstrategier. Men dette er likevel blodig god moro, som engelskmennene sier. Filmen bærer sterkt preg av barnlig fortellerglede, og har en form for edel, om enn gørrete enkelhet, som aldri forsøker å bite over mer enn den kan svelge. Og som gjør at det stadig finnes masse muligheter for å utvide grensene i en eventuell oppfølger. Jeg kommer i så fall gjerne tilbake til dette landet.
SE VIDEO AV ZOMBIELAND