• Bileier
• Vær
• Dating
• Horoskop
• MittOppdrag
• Blogglisten
• Nettspill
• Momondo
• Hjerneklubben
• Lotto
• Minspot
• Side2Vintage

Av: Linn Sollied Madsen
Publisert 07.02.08 11:52

Juno – USA 2007 Regi: Jason Reitman. Med Ellen Page, Michael Cera, Jason Bateman, Jennifer Garner med flere.

Aldersgrense: Tillat for alle.

Møt Juno. Hun er 16 år, liker The Stooges og Patti Smith, splatterfilmene til Dario Argento, hun er rappkjeftet, litt utenfor mainstreamen av ungdommer på skolen og etter tre graviditetstester må til og med hun innrømme at hun er gravid. Juno skjønner med en gang at hun ikke er klar for å bli mamma, og etter en tur til abortklinikken (der hun får vite at fosteret allerede har fingernegler) skjønner hun at abort heller ikke er for henne. Bestevenninnen, cheerleaderen Leah, vet heldigvis råd. I avisa «The Penny Saver» er det nemlig massevis av par som søker etter å få adoptere, «rett ved siden av dem som leter etter eksotiske fugler» som Leah forklarer. Og jammen meg finner de ikke det perfekte paret med en gang.

Mark og Vanessa Loring er et ungt, rikt forstadspar, og Juno er sikker på at dette er en fantastisk løsning. Vanessa er desperat etter å få et barn og i Mark får hun en ny venn som også liker rock og splatterfilm. Uten å røpe noe mer, kan jeg vel si at historien ikke slutter der, og at ting kanskje ikke går helt som planlagt.

Filmer om tenåringsgraviditet handler ofte om de mørke sidene ved abort, eller hvor hardt det er å være ung mor. «Juno» tar for seg den tredje muligheten, adopsjon, og gjør det med så mye intelligent humor og varme at man rett og slett ikke kan la være å bli imponert. Her finnes ingen moraliserende pekefinger om tenåringssex og uforsiktighet. Juno var verken full eller uvitende da hun bestemte seg for en kveld å ha sex med bestekompisen Bleeker i stolen på soverommet. Selvfølgelig er det ikke bare bare å bli gravid som 16 åring, men det trenger heller ikke være verdens undergang. Juno tar faktisk graviditeten med knusende ro, og ser på løsninger med intelligens og logikk, og man får ikke følelsen av at det er noen ofre i denne historien.

I tillegg møter vi et helt vidunderlig persongalleri, der faren og stemoren til Juno er to av de mest geniale tenåringsforeldre jeg noen gang har sett på film. De er fantastiske i en utrolig morsom scene der Juno skal fortelle om graviditeten. Etter at hun har gått igjen, snur stemoren seg til faren «Så du dette komme da hun ba oss om å sette oss ned?» «Ja, men jeg hadde håpet det var snakk om heftig narkotikamisbruk eller noe slikt, hva som helst annet enn dette!». Alle karakterene i «Juno» er utrolig realistiske. Ingen er karikerte eller stereotypiske. I en film som dette forventer man nesten at enten barnefaren, foreldrene eller de som ønsker å adoptere er skikkelig kjipe drittsekker, sånn for å skape litt spenning i filmen. I «Juno» er alle bra mennesker, og tro det eller ikke, men filmen trenger ikke skurker. Den er spennende nok i seg selv. Juno blir spilt av Ellen Page, som er kjent fra X-men 3, og den freaky «Hard Candy». I «Juno» beviser 21-åringen enda en gang at hun er et funn i Hollywood. Også Michael Cera, som vi kjenner fra «Superbad» og «Arrested Development» er flott som den litt tiltaksløse barnefaren med et hjerte av gull.

Info: