GIR UT BOK: - Jeg har vært mye sint, sier Kristin Molvik Botnmark, forfatter av boka "Raushetens grenseland".
GIR UT BOK: - Jeg har vært mye sint, sier Kristin Molvik Botnmark, forfatter av boka "Raushetens grenseland". Foto: Kari Frøyland

Da datteren ble hjerneskadet, fikk mammaen se en side av Norge som hun ikke visste eksisterte

– Jeg håper boka kan bidra til at vi også omfatter mennesker med spesielle behov og ulik funksjonsevne når vi snakker om mangfold og inkludering i samfunnet, sier Kristin Molvik Botnmark.

Blir alle mennesker i Norge behandlet med den samme respekten og verdigheten? Nei, mener Kristin Molvik Botnmark. Hun er mor til en funksjonshemmet jente, og har kjempet en årelang kamp for at datteren skal bli inkludert og sett som et helt menneske, skriver Lofotposten.

Erfaringene har hun samlet mellom to permer, supplert med ytterligere ni andre historier fra blant andre Gerd-Liv Valla, Paul Chaffey og Lene W. Conradi.

– Jeg trodde genuint at alle ble tatt vare på i Norge, og at alle fikk muligheten til å slippe til med sine forutsetninger. Men jeg har opplevd at begreper som likeverd og likestilling handler om kjønn, og mangfold om etnisitet, sier hun.

Måtte spise alene

Datteren er ikke født funksjonshemmet, men ble syk og fikk varig hjerneskade. Da fikk Botnmark se en side av Norge som hun ikke visste eksisterte.

– Jeg opplevde plutselig at samfunnet tok forbehold når det var snakk om «et samfunn for alle», sier hun.

Botnmark forteller en liten historie. Datteren har en lidelse som gjør at spiserøret er ødelagt. Derfor brekker hun seg når hun spiser. Hun kaster ikke opp, men det kommer noen lyder. Da hun begynte på ordinær skole som seksåring, ble hun plassert alene på et rom når hun skulle spise.

– Jeg spurte hvorfor, og fikk til svar at elevene syntes lydene var ekle. Det kan godt ha vært tilfelle, men hvordan møter de voksne slike uttalelser? Ble det gjort noen forsøk på tilrettelegging? Da jeg spurte, fikk jeg til svar at det ikke var aktuelt. Det manglet totalt vilje til å ta diskusjonen med elevene, enda man vet at seksåringer kan klare å tolerere mye. Elevene så at løsningen hver gang hun gjorde noe, var å peke på henne – også ble hun fjernet. Datteren vår mistet muligheten til å bli inkludert, og de andre elevene mistet en mulighet til å bli tolerante, sier Botnmark.

Skrev ut frustrasjonen

«Raushetens grenseland» er Kristin Molvik Botnmarks første bok, og hun er slett ikke sikker på at det kommer flere. Men denne måtte komme. Hun hadde et behov skrive om erfaringene sine.

– Det har vært et slit å skrive boka, sier hun.

Botnmark er opprinnelig fra Svolvær, men flyttet fra Lofoten etter videregående. Nå bor hun og mannen i Asker med minstejenta og hennes ett år eldre bror. Den eldste søsteren er flyttet hjemmefra. Botnmark er leder for kompetanseutvikling og kommunikasjon i et internasjonalt industrikonsern. At hun har intervjuet andre også, skyldes et behov for å se hvordan andre har klart å løse kombinasjonen av krevende jobber med funksjonshemmete barn.

– Jeg var ganske frustrert. Jeg leste i Dagens Næringsliv om kvinner som klaget over tidsklemma, glasstak og mangel på selvrealisering. «Kom og opplev min tidsklemme», tenkte jeg.

Nå er hun er ikke sint lenger, men hun håper likevel at boka kan vekke debatt.

– Dette er jo et slags opplysningsprosjekt. Jeg vil opplyse almenheten om at ting ikke er slik vi tror de er. Samtidig angår boka alle. De fleste av oss vil møte dette en gang i livet, enten ved at en nær oss blir syk eller funksjonshemmet, eller at vi selv blir det – enten for en kortere periode eller livet ut, sier hun.

Systemkritikk

Kritikken i boka retter seg ikke bare mot folks holdninger til funksjonshemmete, men også mot hvordan hun mener systemet behandler funksjonshemmete som andrerangs borgere.

– Mange opplever for eksempel at de ikke er «gode nok» til å få behandling. Jeg kjenner en jente med Downs syndrom som er deprimert, men hun får ikke behandling for det. Sykdommen blir bare puttet i samlesekken som heter «Downs». Men man ER jo egentlig ikke funksjonshemmet, man er et menneske med funksjonshemming – i tillegg til mye annet, sier hun.

Språket bidrar også til å ekskludere, mener Botnmark.

– Begreper som «bruker», «klient» og «pasient» skaper avstand. Det er jo mennesker vi snakker om, sier hun.

Les flere saker fra Lofotposten her.


Mest sett siste uken

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

blogg.no

Side2 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side2.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.

BIDRA I DISKUSJONEN