BLOGG SHOUT Eemmyp: HEY BABIES (0)
TRINE Lise Olsen har gjort sin egen historie til stand up-forestilling. Det er blitt lagt merke til.
TRINE Lise Olsen har gjort sin egen historie til stand up-forestilling. Det er blitt lagt merke til. Foto: Guro Holmene (Mediehuset Nettavisen)

- Voldtekten er ikke min skam, det er han som gjorde det sin skam

Trine Lise Olsen har gjort sin egen utrolige historie til stand up-forestilling.

(SIDE2): - Nå tar du bilde nedenfra og opp ja ... Jeg vil jo helst ikke at dobbelthaken vises, bryter Trine Lise Olsen av, og ser på fotograf Guro, som har satt seg på huk foran henne og knipser.

- Jeg er singel. Help a girl out!, fortsetter komikeren med sin lyse, lille latter, som står til hennes karakteristiske stemme.

Side2 møter 39-åringen i en hotellobby i Oslo. Hun drikker te, vi drikker kaffe. Hun er denne ukens hovedperson i Nettavisens portrettserie Det store intervjuet. Olsen som først gjorde seg bemerket for TV-seerne i humorserien «Judas», før hun i 2009 vant TV-programmet «Den Norske humor» og som premie fikk lage sitt eget TV-program, som ble kalte «Lille Billefjord».

Det er Indre Billefjord i Finnmark hun er fra, og der hun vokste opp. Hun har Nord-Norge i sjela. Nå bor hun i Tromsø, der hun kveld etter kveld denne høsten har stått alene på lille-scenen på Hålogaland Teater, foran en fullsatt sal som skrattler av historien hun forteller; hennes egen. Og Trine Lise har fortalt, både godt og vondt, som den gangen hun var 17 år, hadde drukket seg full, sovnet og ble voldtatt.

- Det er viktig at ingen synes synd på meg, jeg har det fint og det går bra. Dessuten er humor en del av livet. Og av og til er det så tragisk at man bare må flire, sier hun og de mørke øynene glitrer i det hun trekker munnen opp i et smil.

Og man synes ikke synd på henne, der hun sitter – hun er lavmælt, men fremstår som selvsikker, varm og åpen. Selv om historien hennes unektelig kan få frem tårer i øynene. Historien hennes inneholder nemlig også hvordan det var å vokse opp som fosterbarn etter at moren ga opp sine tre barn. En far som døde på sjøen da finnmarksjenta var barn, en bror som døde av sykdom da han var 17 år.

- Den beste dama i verden

Trine Lise begynte å skrive ned deler av historien sin for lenge siden, hun visste at hun ville bruke den til noe. Men forestillingen ble først en realitet da hun i fjor ble kontaktet av teatersjef Nina Wester, som ønsket at komikeren skulle lage en oppsetning for skoler, med temaet kvinners stemmerett. Deretter var planen at stykket skulle overføres til teater.

- Men da det kom til teateret, så begynte vi på nytt, og de spurte da om jeg ville bruke min egen historie. Som jo også er et resultat av at vi har fått stemmerett, men på en annen måte. Hvordan bruker vi stemmen, nå som vi har fått den.

Forestillingen «Æ har rætt!» har gått for fulle hus i Tromsø, og publikum og anmelderne har jublet frem den utleverende komikeren.

«Trine Lise Olsen er modig – og ei fantastisk talskvinne for fosterhjemsbarn. For i tillegg til å handle om en vanskelig oppvekst, så er forestillinga en stor hyllest til hennes fostermor» skrev NRK da de anmeldte premieren i november. 18. desember kan du se showet i Oslo, igjen i Tromsø i januar og i Drammen 13. februar.

- Hvorfor ga moren din deg fra seg?

- Min mor ville at noen skulle ta oss, hun følte ikke hun klarte å ta vare på oss selv. Hun hadde ikke hatt sin egen ungdomstid, og det ble for tøft for henne. Hennes oppvekst og hennes bagasje gjorde at hun ikke klarte å være den beste moren hun burde vært, forteller Olsen, som fremdeles har kontakt med moren, som nå bor i Sverige. Hun er stolt over at moren klarte å ta den avgjørelsen.

- Det sies at det verste man kan gjøre er å oppgi egne barn, men jeg tror ikke alle er egnet til å være foreldre. Det var jo det med å bli gitt opp frivillig også, det har også vært super-trist. Men jeg skjønner nå som voksen hvorfor, og jeg er veldig glad vi havnet der vi havnet. Dette med at unger må bytte hjem til fosterhjem kan av og til være til det beste. Jeg er ikke hundre prosent happy med hvordan det ble gjort, men jeg er hundre prosent happy med hvordan det endte.

For Trine Lise endte til slutt hos «mamma Ragnhild – den beste dama som har gått på to bein i verden», som Trine Lise sier. Men det begynte ikke så enkelt.

- Hun så hva jeg trengte og hadde tålmodighet til å holde ut. Men jeg testet grenser og tøyde strikken, og var ganske fæl. Eller, jeg var en unge som ikke hadde noen å stole på. Til slutt lå hun og gråt på senga, og jeg sa at hun jo bare kunne sende meg videre til et nytt fosterhjem. Men da tok hun tak i skuldrene mine og sa at «du skal være her til du er 18, og etter det skal jeg bli bestemor til dine barn!»

Det er noe Trine Lise ønsker å gi tilbake, og hun står ikke bare på scenen for å få folk til å le. Hun holder også foredrag om det å være fosterbarn og hva det har betydd for henne.

- Det å jobbe med fosterhjemssaken er en ære, det er så viktig at det kommer ut at det er så mye bra som gjøres av barnevernet. Det er kun det negative som er i media, og det er viktig for meg å være motstykket.

«Thank you, Oscar!»

Trine Lises karriere startet allerede som barn. Det vil si, ønsket om å være berømt skuespiller var der tidlig. Hun tok på seg morens vakre kjoler og holdt takketale som om hun var på den mest glamorøse av alle filmprisene - utdelingen av Oscar.

- Det var det første jeg sa på engelsk. «Thank You Oscar», hahaha!

- Haha! Ser du Oscar-utdelingen fremdeles, da?

- Jada, jeg ser den og jeg gråter. Jeg og en kompis pleier å sitte på nachspiel, drikke vin og se på, og så bedømmer vi talene. Det er flott.

Men som ung i Finnmark var det få muligheter til å stå på scenen, utenom noen bygdetreff, der Trine Lise mimet til Whitney Houston.

- Det gjorde jeg to år på rad. Den samme sangen, ler hun høyt.

Fra 3. til 9. klasse var det derfor klassekameratene som måtte til pers når Trine Lise ville sette opp show, og hun tvang dem med. Deretter var det russerevyen på videregående, og så et revylag i Lakselv. Etter å ha flyttet til Oslo, endte hun altså blant annet opp i «Judas», der komikerne gjorde forskjellige og til dels vovede sprell og med skjult kamera. Til mamma Ragnhilds lettere fortvilelse.

Hvorfor det?

- Jeg sprang blant annet rundt med en strap on, ler hun høyt, og forteller at hun hadde ringt moren for å høre hva hun syntes.

- Hun svarte at «Ja, det er ikke helt min type humor da, men du er jo på TV».

Manuset til «Pupp og lapp» ligger fremdeles i skuffen, etter at partner Triana Iglesias fikk jobb i «Paradise Hotel». Det gikk seg ikke helt til for Olsen. Hun hadde utdannet seg til førskolelærer, og flyttet nordover igjen, til Tromsø. Men manuset til «Pupp og lapp» eksisterer fremdeles.

- Når jeg og Triana er 60 og 50, så skal vi lage det.

Endringen kom med «Den norske humor.

- Det ga meg det sparket i ræva jeg trengte. Jeg hadde lyst å underholde, og jeg har alltid hatt en drøm om å bli skuespiller. Men det virket så fjernt og jeg hadde ikke selvtillit nok til å prøve det, sier hun, og forteller hvor absurd det til tider kan være å leve ut drømmen.

- Stand up er rått, man er rett på folk i salen og man finner på ting der og da. Det trigger noe i meg. Jeg elsker å stå på scenen og jeg elsker å underholde. Selv når jeg har kommet til Øksfjordbotn og de låser opp to hotellrom for at vi skal sitte der og vente fra halv sju til vi skal underholde neste dag, det er ikke internett og resten av hotellet er stengt, og jeg sitter under dyna og strikker et par sokker og tenker at «jaja, det her er drømmen». Men det er jo fortsatt det, drømmen!

Samfunnspolitisk engasjement

I begynnelsen besto Trine Lises stand up-rutine mye av «Jeg er singel»-vitser, men hun har nå lagt til temaer hun mener er viktige å snakke om – være seg feministiske eller samfunnspolitiske.

- Jeg har jo mikrofonen og kan si det jeg vil. Da er det fint å si noe jeg mener, og lage humor ut av det, og kanskje folk begynner å tenke litt. Men jeg er ikke en politisk stand up’er, jeg er ikke Dag Sørås.

Hvem vil du trekke frem av norske stand up’ere da?

- Sigrid Bonde Tusvik. Hun er dritsmart, og flink. Jeg blir irritert av og til over hvor jævlig smart hun er, sier Olsen med et flir, og mener det er mye menn i bransjen hun er en del av.

- Man får hele tiden høre at jenter ikke er morsomme. Og det er kanskje en holdning som ligger i salen helt fra starten, slik at man må jobbe ekstra hardt. Men jeg tenker at er det morsomt, så er det morsomt, uansett kjønn. Jeg tenker at det heller er slik at det er flere menn som er morsomme, ettersom det er flere menn som holder på med stand up.

Hva har du lyst å gjøre, som du ikke har fått gjort ennå?

- Spille i film. Og så har jeg lyst å gjøre en seriøs rolle på teater. Jeg har lyst å spille i hekse-filmen til Nils Gaup, jeg er veldig interessert i hekse-historien i Norge, og synes det er super-interessant hva som skjedde særlig i Nord-Norge. Jeg føler kirken ikke tok ordentlig ansvar for det de gjorde, det er jo absurd hvordan de drepte og torturerte. Jenter anklagde hverandre, det ble en kjedereaksjon. Som de stakkars kammerjentene som kom nordover. Husbonden kikket på henne to ganger, og det var nok til at husfruen anklagde henne for å være heks, og de ble brent.

Dermed kommer også et glimt av engasjementet hennes frem:

- Det sies at kvinner er mye verre mot hverandre enn menn, men er vi det eller er det fordi vi blir presset av samfunnet. Er vi fæle mennesker? Jeg tror ikke det, men jeg synes det er interessant. Jeg tror ikke vi damer er så ille med hverandre.


Ikke eier av skammen

- Hvordan klarer man ågjøretemaer som voldtekt, og det å bli gitt opp av sin mor, humoristiske?

- Man tenker jo at «hvordan i all verden skal det bli artig, noe som er så alvorlig!». Og det er jo ikke at det i seg selv er så morsomt, men når man ser tilbake på ting, så blir det morsomt. For det er så absurd - at noen tenkte slik, sa noe slik, gjorde noe slik. Fordi det er så frekt eller så dumt. Det kan man se tilbake på og tenke herregud, tenk at de gjorde det! Da blir det morsomt. Og vi har holdt respekten i det som er tungt. Vi får lov å gå ned i de dype dalene og så flire litt igjen. Det er sånn livet er, det er derfor det funker.

-Hvordan har du selv klart å slå deg til ro med tingene du har opplevd?

- For meg handlet det mye om skam, at den er tatt vekk. Det er en type skam jeg har følt at ikke er min, det er de som gjorde det mot meg som skal ha den skammen. Det trenger man kanskje å bli voksen for å se. Bare det å kalles fosterbarn, den konstante merkelappen som var at man alltid måtte forklare mer, si et eller annet. Jeg kunne ikke bare si at jeg bor der, hos dem, jeg måtte alltid forklare, og da var det noe galt. Og det er jo ikke skam å være fosterbarn, det er jo noe som er gjort mot oss.

Det samme gjelder voldtekten, sier hun.

- Voldtekten er heller ikke min skam, det er han som gjorde det sin skam. Og det tar også tid å skjønne, for man har så mye skyld for hvordan det hendte.

Også for de som har sett Trine Lise og hørt henne fortelle sin historie, har det betydd mye.

- Jeg har fått så utrolig masse meldinger fra folk, spesielt fra jenter angående sovevoldtekten. Det var en mor som var så glad, for det var første gang datteren hadde snakket om voldtekten, etter å ha vært på showet. Etter en annen forestilling kom det en bitteliten lys sak og fortalte at det hadde skjedd med henne, men at hun ikke hadde turt å si det til noen ennå. Hun gledet seg til hun kom dit jeg er, at hun klarte å snakke om det selv. Slike ting gjør det så verd det, det er så fint.

Flere personligheter i Det store intervjuet kan du lese her:


Mest sett siste uken

Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!

NA blogg.no

Side2 Bildeshout

Promotion

Dette er blogginnlegg fra blogg.no hvor bloggerne har kjøpt seg plass her på forsiden av Side2.no gjennom bildeshout.
Dette er tilgjengelig for alle bloggere på blogg.no.